stunds nøie betraktning bar det så rundt og i skritt og luntetrav innefter landet. Brenningen var vokset; her var flat sandstrand og langgrunt så det brøt et godt stykke fra land. Vi gikk inn så langt til båten hugg, og vi fikk en del brott over. Den eneste måte å nå land på var å hoppe i sjøen og vasse. Men verre blev det å få renene ombord. Lenger nord var landet ikke bedre å komme til, og så tungt det var å opgi den deilige kjøttmaten efter alt slitet, syntes jeg vi ikke hadde annet å gjøre enn å sette kurs for «Fram».
Det blev en stri rotur. Til en begynnelse gikk det nokså bra; vi hadde strømmen med og fjernet oss fort fra land. Men kulingen tok til, og strømmen sakket. Sjø efter sjø slo over oss. Endelig var det bare et kort stykke igjen. Jeg muntret karene som best jeg kunde, – sa, at nu var det bare noen få seige tak, så blev det rykende te, og forespeilte dem alt det gode de skulde få. I virkeligheten var vi nu alle sammen skikkelig utkjørt; men vi drog godt på årene ennu, plaskende våte som vi var av sjøene som uavlatelig brøt over oss, – skinnklær og sjøhyre hadde naturligvis ingen tenkt på i godværet dagen før. Men alt vi slet og drog, så opdaget vi at nu var det rent uråd å få båten fremover. Foruten kulingen og sjøen gikk strømmen her stri imot. Vi kunde gjøre hvad vi vilde, men det høieste vi drev det til var å holde stoppen, ellers drev vi sakte akterover. Jeg forsøkte å live kameratene med at «nu seg vi litt fremover, det gjaldt bare å ta i». Vinden hvinte og sjøskummet sprutet. Det var harmelig å være så nær at vi syntes vi kunde ta bort i skuten, og så innse at det var rådløst å nå frem på denne vis. Vi måtte søke nærmere land igjen, hvor vi hadde strømmen med. Der var det så vidt vi gled litt forover. Vi klemte på til vi var omtrent tvers av skuten; så prøvde vi påny å skjære op; men aldri så snart kom vi ut i motstrømmen før det ubarmhjertig bar av ned i le igjen. Om igjen hele manøvren, men med samme utbytte.
Enda et siste fortvilet forsøk! Vi spente i, hver muskel blev tøiet til sin ytterste evne. Vi rodde op et stykke forbi tvers av «Fram», så skar vi på igjen. Denne gang bar det i le av henne nærmere enn noensinne. En bøie blev kastet ut fra «Fram» og firt ned mot oss. Vi la våre siste krefter i årene. Endelig var det bare noen få båtlengder igjen; karene lå flate over toftene og trakk på årene. Nu var det tre båt lengder igjen. Nu var det to og en halv – så litt senere to – –
