samtidig et par skudd, og til min store forbauselse fór bjørneskrotten fortumlet i været. Stakkar, det var en ublid måte å bli vekket på. Et skudd til, og den veket livløs om på ryggen. Vi forsøkte først å trekke bjørnene, men det var for tungt, og vi fikk da fullt op å gjøre med å flå dem, lemme dem op og bære stykkene ned til båten; det var ikke noe lett arbeide. Men så vondt det enn var å traske i den bløte leren med svære bjørnelår på nakken, så ventet det oss dog noe verre ved stranden. Vannet var steget samtidig med at brenningen var blitt større og hadde kantret båten og fylt den; hver sjø brøt nu over den. Alt vårt habengut, med børser og ammunisjon, svømte i vann, brødbitene, den eneste proviant vi hadde med, fløt rundt omkring, og smørkoppen la på bunnen tom for smør. Å få båten op av denne brenningen og lenset for vann var ingen lett sak, og det gikk først efter mange anstrengelser. Heldigvis var det bløt sandstrand, så den ingen skade hadde tatt; men sanden var trengt inn overalt, selv i de fineste deler av låsene i våre rifler. Det sørgeligste var næsten ellers provianten, nu var vi så sultne som skrubber. Vi måtte spise brødbitene slik de var, gjennembløtt av sjøvann og med adskillig urenslighet på. Ved denne leilighet mistet jeg også min skissebok med flere geologiske skisser.
Det var floket nok å få viltet ombord i denne brenningen på den flate stranden. Vi måtte ligge og andøve utenfor med båten og hale både skinn og kjøtt ombord ved hjelp av en line; der fulgte en del vann med, men det fikk ikke hjelpe. Så var det til å ro det vi orket mot vind og sjø langs stranden nordover. Det blev et drygt arbeide. Vinden var vokset, og det var såvidt vi vant oss frem. Selen stod og dukket rundt omkring oss, hvitfisken kom og gikk; men nu hadde vi ikke øie for det. Da ropte Hendriksen at det var en bjørn forut. Jeg snudde mig rundt; der stod den vakker og hvit på neset og rotet i fjæren. Vi hadde dog ikke tid til å skyte den; vi rodde videre, mens den langsomt drog foran oss nordover langs stranden. Langt om lenge nådde vi inn til bukten hvor vi skulde ha renene. Bjørnen var kommet før oss; den hadde ennu ikke sett båten, men fikk nu vær av oss og kom nærmere. Det var fristende, jeg hadde flere ganger fingeren på avtrekkeren, men trakk likevel ikke av. Når det kom til stykket, kunde vi jo ikke gjøre bruk av den; vi hadde mer enn nok med å berge det vi hadde. Nu stillet den sig op til skive på en sten for å være og se bedre; efter en
