øieblikket der; det måtte skytes, om så holdet var langt. Røken drev vekk – jeg så storbukken slepe på et knekket bakben. Da anføreren blev igjen, vendte hele flokken om og sprang i ring rundt det stakkars dyr. De skjønte nok ikke hvad det var som var i veien, vildret hit og dit, mens kulene sang om dem. Så bar det i vei nedover mot dalen igjen, mens enda et dyr blev tilbake med knekket ben. Jeg jog efter, over dalen og op på den andre siden, i håp om ennu å få et skudd, men gav det op og snudde for å sikre mig de to skadeskutte. Nede i dalen stod det ene offer og ventet sin skjebne. Det så bønnfallende på mig; jeg gikk innpå, og vilde nettop skyte, da det plutselig la på sprang med en fart som jeg ikke hadde tiltrodd et dyr på tre ben. Sikker på mitt skudd som jeg var, skjøt jeg naturligvis bom. Det stakkars dyret søkte ned mot sjøen, alle andre veier var stengt, og idet det vadet over en liten lagune i stranden – jeg var alt redd for at det skulde bære til sjøs – fikk jeg endelig gjort det av med det ute i vannet. Ikke langt unda var den annen ren, og en kule gjorde snart ende på dens lidelser også. Da jeg skulde åpne den, støtte Hendriksen og Johansen til; de kom nettop fra en bjørn som de hadde skutt litt lenger syd.
Efter å ha tatt innvollene ut av renen drog vi hjemover mot båten, og traff på veien Sverdrup. Det led nu på morgenen, og da jeg syntes vi alt hadde heftet bort for megen tid her, var jeg utålmodig efter å komme til å fortsette reisen nordover. Mens Sverdrup med et par andre gikk ombord og skulde gjøre skuten klar til avgang, rodde noen av oss sydover for å hente våre to rener og bjørnen. Det var begynt å blåse op fra nordost, og da det kunde bli tungt for oss å ro tilbake mot denne vind, bad jeg Sverdrup komme oss i møte med «Fram» nedover sundet, såfremt dybden tillot det. Av sel og hvitfisk var der mer enn nok langs stranden; men vi måtte ikke sinke oss med jakt nu. Da vi kom omtrent dit hvor bjørnen skulde ligge, fikk vi inne på land øie på en stor hvit haug som lignet en bjørn. Jeg kunde ikke tenke annet enn at det måtte være den døde. Men Hendriksen forsikret at det var det ikke. Vi la inn og drog opover mot den. Den lå urørlig på en gress bakke. Jeg var ennu i sterk tvil om den ikke var skutt en gang før. Vi kom nærmere og nærmere – fremdeles intet tegn til liv. Jeg skottet bort på Hendriksens ærlige ansikt for å overbevise mig om at jeg ikke blev holdt for narr; men han stirret urokkelig på bjørnen. Så smalt
