Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/9

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er ikke korrekturlest

INNLEDNING


«Der vil komme en tid efter sildige
år, da oseanet vil løse tingenes bånd,
da den umålelige jord ligger åpen, – –
og Thule ikke lenger er det ytterste
blandt landene.»

Seneca.

U

sett og ubetrådt, i dødens mektige ro, slumret de stivnede

polaregne under sin uplettede iskåpe fra tidenes morgengry. Hyllet i sitt hvite skrud strakte den veldige jette sine klamme is-lemmer utover og ruget over årtuseners drømmer.

Tidene gikk – dyp var stillheten.

Så, i historiens demring, fjernt i syd, løftet den våknende menneskeånd sitt hode og så over jorden; mot syd møtte den varme, mot nord kulde, og bak det ukjentes grenser la den da de to riker, den altfortærende hetes, den drepende frosts.

Men for menneskeåndens trang, den stetse voksende, mot lys og viden, måtte det ukjentes grenser vike skritt for skritt, inntil de stanset i nord ved dørstokken til naturens store iskirke, polaregnenes endeløse stillhet. Til denne stund hadde ingen uovervinnelige hindringer reist sig for de skarer som rykket seier-rike frem, og de drog trøstig videre. Men her gjorde jettene front mot dem i pakt med livets verste fiender – isen, kulden, og det lange vintermørke.

Skare efter skare stormet mot nord, men bare for å lide nederlag. Nye rekker stod ferdige til å rykke frem over sine falne forgjengere.

Usigelig langsomt trengte menneskeøiet inn gjennem ishavståkene 1 – Nansen II