Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/89

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

Like foran Sverdrup lå en stor gåseflokk i bekkeosen nede ved stranden. De snadret uavbrutt, og fristelsen til å skyte var slem; men av hensyn til renene fant vi det riktigst å la dem være i fred, og så vraket de med lydelig snadren nedover leren og tok snart til vingene.

Ventetiden falt lang. Ingen dyr kom, og snart vilde øinene svært gjerne lukke sig og hodet duppet; det hadde nok vært liten søvn de siste døgn. Den kolde vinden isnet de våte klærne så jeg skalv av kulde. På denne måten holdt vi det gående et par timers tid. Da fant jeg det mindre interessant, og krabbet frem fra mitt skjul bortover mot Sverdrup, som også hadde fått nok av denne jaktmetoden. Vi drog opover skråningen på den annen side, men var knapt kommet oppå kanten før vi fikk øie på hornene av seks prektige dyr på en høide midt imot oss. De var urolige, været vestover, travet frem og tilbake i ring, og været igjen. Oss kunde de ikke ha merket ennu, vinden stod tvers på retningen mellem oss. Vi stod lenge og så på deres manøvrer, og ventet for å se hvilken retning de vilde sette avsted i; men valget var øiensynlig vanskelig. Endelig bar det i en sving syd og østover. Vi sprang alt vi orket for å komme tvers på deres kurs før de fikk vær av oss. Sverdrup var alt kommet et godt stykke frem, og nu så jeg ham sette avsted over en flate; han vilde snart være på det rette stedet til å ta imot dem. Jeg stanset for å stå ferdig til å avskjære dem på den annen side, om de skulde slå tilbake og sette nordover. Seks deilige dyr, en svær bukk i spissen. Det bar like nedover mot Sverdrup, som nu lå sammenkrøpen på bakken. Hvert øieblikk kunde den første stupe. Jo, der smalt det – hele flokken tvert rundt som et lyn, og tilbake i firsprang. Nu var turen til mig å springe det jeg orket, og avsted jog det over urene ned mot dalen vi kom fra. Jeg stanset bare et par ganger, så vidt jeg fikk dra pusten, og se at dyrene skar i den retning jeg trodde – så avsted igjen. Vi begynte å nærme oss hverandre. De kom nettop der jeg hadde beregnet; det bare gjaldt å komme tidsnok. Jeg brukte mine lange ben til det ytterste over den storstente ur, og gjorde sprang fra sten til sten som visstnok skulde ha forbauset mig selv i et mere besindig øieblikk. Det hendte vel og, at foten glapp så det bar på hodet bort i uren med mann og børse; men nu var villdyret oppe, jaktiveren skalv i hver muskelfiber. Vi nådde skrenten omtrent samtidig – nok et par sprang hen på noen store stener, så var