av dem – den blev senere kalt Renøen – og mens det blev fylt nytt vann på kjelen, vilde noen av oss i land for å skyte.
Vi var ikke kommet fra borde ennu, da styrmannen fikk øie på ren fra tønnen. Nu blev det liv, alle mann vilde med. Styrmannen var rent forstyrret av jaktiver, øinene stod som brikker og hendene skalv. Først i båten fikk vi tid til å se efter renene hans. Forgjeves, ikke et liv å øine på noen kant. Jo – nær land så vi endelig en stor gåseflokk vralte opover fra stranden. Og skam å si slapp det ut av oss en formodning om at det var gås styrmannen hadde sett; men det første jeg så da jeg sprang i land var allikevel gamle renspor.
Oppe fra den første haugen fikk vi se flere dyr på en slette sønnenfor oss; men da der var nordlig vinddrag, måtte vi tilbake og langs stranden sønnenom, for å komme i le av dem.
På veien langs stranden gikk vi forbi den ene store gåseflokken efter den andre; de strakte hals og vraltet litt unda til vi var ganske nær, så endelig fløi de. Et kort stykke borte fikk vi øie på et par rener som vi ikke hadde sett før. Vi kunde lett ha stillet inn på dem, men var redd for å komme til luvart av de andre, som var lenger syd. Endelig var vi i le også av dem; men de beitet midt på en flat slette, så det var alt annet enn lett å stille på dem. Ikke en forhøining, ikke en sten å gjemme sig bak. Det eneste var å danne en lang skytterlinje, og så rykke frem som best vi kunde, for om mulig å kringgå dem. Imens hadde vi fått øie på en annen renflokk lenger mot nord, men den jog plutselig avsted over sletten østover.
Bortover mot de rener vi hadde nærmest strakte der sig fra stranden litt lenger nord en senkning, hvor det kanskje lot sig gjøre å komme dem på skuddhold. Jeg gikk tilbake for å gjøre et forsøk, mens de andre skulde holde sig på sin plass i skytterlinjen. Sjøen lå bent for mig, rolig og vakker utover. Ytterst ute var solen for en stund siden gått i havet. Himmelen glødet i den lyse natt. Jeg måtte stanse et øieblikk: Midt i denne skjønnhet driver mennesket sin rovdyrgjerning – – –
Senkningen var ikke så dyp som jeg hadde ventet. Sidene var såvidt høie nok til å dekke mig når jeg krøp på fire. I midten var der store stener og lergrus gjennembløtt av en liten bekk. Renene beitet rolig ennu, løftet bare hodene av og til for å se sig rundt. Men dekningen
