Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/80

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

sneppefugler. Vi kom til et vann, og utfra skodden foran mig hørte jeg låten av en lom, men så ikke et liv. Skoddeveggen stengte for synet hvorhen det vendte sig. Renspor var der nok av, men selvfølgelig bare efter samojedenes tamren. Dette er jo samojedenes land. Uff, så ødt og trist. Den eneste som gjorde noen fangst var botanikeren. Blomstene smilte i ynde hist og her mellem tuene, som bud fra en lysere verden i dette takenes land. Vi gikk langt innover slettene, men fant bare vann, med lave eid og høidedrag imellem; utpå hørte vi ofte lom skrike, men vi fikk aldri øie på noen. Alle disse vannene hadde en påfallende cirkelrund form med tverrbratte skrenter omkring, likesom de selv hadde gravet sitt hull i sandsletten.

Av årene i båtene og en stor presenning hadde vi laget istand et slags telt. Heldigvis fant vi litt tørr ved, og snart duftet en varm liflig kaffe derinne. Som vi hadde drukket og spist, og pipene var tendt, overrasket Johansen oss ved, tung og mett som han var, å gjøre den ene saltomortale efter den annen i sin lange officerskappe og med sjøstøvler halvfulle av vann, på den tunge fuktige sandslette foran teltet.

Klokken ½7 om morgenen var vi igjen ombord. Skodden var lettet; men isen, som lå og drev frem og tilbake med tidevannsstrømmen, så like tett ut nordover. Om formiddagen hadde vi besøk av en båt med to staute samojeder, som blev vel mottatt og traktert både med mat og tobakk. De lot oss forstå at de lå i telt inne i landet lenger mot nord. Beriket med gaver reiste de hjemover igjen. Det var de siste mennesker vi traff sammen med.

Næste dag var fremdeles isen tett, og da der ikke var noe annet å ta sig for, reiste noen av oss i land igjen om eftermiddagen, dels for å se mer av denne lite kjente kyst, dels også for om mulig å finne samojedleiren, og få tiltusket oss noe skinn og renkjøtt. Det er et eiendommelig flatt sletteland. Bare sand; sand overalt. Enda flatere, enda ødsligere enn landet ved Jugor-stredet, enda videre syn. Over sletten lå et grønt teppe av gress og mos, hist og her pjusket av vinden, som hadde revet op i det og feiet flyvesanden utover. Men alt vi gikk og alt vi lette fant vi ingen samojedleir. Det eneste vi opnådde var å se tre menn langt borte, som imidlertid drog avsted det forteste de vant, så snart de fikk øie på oss. Av vilt var der ikke meget. Noen ryper,