den 9 m. tykke isen vi ligger i, og brutt den under sig. Derved blev «Fram» trykket ned sammen med isen, og dette andre flaket red høit inn mot henne og tok henne midt på livet mens hun ennu satt fastfrosset. En verre klem kunde hun, så vidt jeg kan skjønne, vanskelig ha fått, og det var ikke underlig at det knaket i henne; men hun stod det over, blev brutt løs og lettet sig uten mén. Si så at det er av liten betydning hvad form skuten har! Hadde «Fram» ikke hatt sin, hadde vi ikke sittet her nu. Og ikke en dråpe vann å merke i henne noensteds. Merkelig nok har ikke isen gitt oss noen slik trykk siden. Var det kanskje «dautaket» dens vi fikk lørdag? Det er ikke godt å vite; men det var iallfall kraftig nok til å være det. I formiddag gikk Sverdrup og jeg en tur på isen rundt omkring; et stykke fra oss var der ingen spor å opdage efter ny skruing, isen er jevn og ubrukket, som den alltid har vært. Skruingen har holdt sig i et lite strøk som strekker sig fra øst til vest, og «Fram» har ligget akkurat på det verste punktet.
I eftermiddag har Scott-Hansen regnet fullstendig ut observasjonen for igår; den gir 83° 34,2' n. br. og 102° 51' ø. l. Vi har altså drevet nord- og vestover, ja endog 15 kvartmil vest og bare 13,5 nord siden nyttårskvelden, mens det for det meste har vært sydvestlig vind. Det synes som om isen har mer bestemt kurs nordvestover enn noensinne, og da er det jo ikke så underlig om det skruer litt når vinden vil sette isen tvers på kursen. For resten trenger vi vel neppe noen særlig forklaring på skruingen; vi er tydeligvis igjen kommet op i slikt et skruras, med sprekker og råker og skrugarer, som vi var oppe i første vinteren, og hvor skruingen holder sig en stund. Vi har hele tiden funnet flere slike strøk på isen rundt omkring oss, selv når den har vært på det roligste.»
Den næste dag, 8. januar, skrudde det flere ganger, og én gang, mens Mogstad og jeg stod nede i rummet og arbeidet på kjelker, begynte det å knake i skuten både over oss og under oss. Det samme gjentok sig flere ganger senere, men så blev det rolig inn imellem igjen. Jeg var ofte på isen for å- høre på skruingen og se hvordan det artet sig; men det blev bare med knaking og knistring under føttene og i skrugaren ved siden av oss. «Er det bare for å minne oss om at vi ikke bør bli altfor trygge? Det kan vel kanskje trenges. I
