er også blitt over midnatt før vi sluttet. Jeg tror visstnok det hele er blind alarm, og at vi ikke får bruk for disse greiene, iallfall ikke nu; men like fullt er det jo ens plikt å ha alt i orden, om det utenkelige skulde komme. Vaktmannen har nu også fått pålegg om å passe hundene på isen og å være aktpågivende om der skulde bli dannet sprekker under kassene våre, eller det skulde begynne skruing på ny. Skulde noe hende, måtte der straks purres ut; det er bedre å purre for tidlig enn for sent.
Mens jeg sitter her og skriver, hører jeg det knaker og knitrer der ute igjen, så der er nok press på isen stadig. – Alle mann er i den beste stemning; det synes næsten som det er litt behagelig avveksling i ensformigheten dette. – Nei, klokken er halv to, jeg vil krype til køis, jeg er trett, og gud vet når en kan bli purret ut.»
«Fredag den 4. januar. Isen holdt sig rolig i natt; men i hele dag har der med visse mellemrum vært knistring og setting i den; nu ikveld, fra klokken ni og utover, har den hatt flere rier med skruing. En stund setter den på så smått med bestemte mellemrum, så tar den et raus med ordentlig during, så setter den litt igjen, og så durer det på ny. Imidlertid tårner skrugaren sig op høiere og høiere og marsjerer like inn på livet av oss, smått når det skruer i sett, og raskere når det durer på. En kan da stå og se hvorledes det bærer frem, og nu klokken ett i natt er det ikke mange fot, knapt fem fot, igjen til kanten av sneskavlen om babord, og derfra til skuten er det vel ikke mere enn ti fot, så skrugaren har ikke langt igjen nu før den når oss. Isen sprekker unda for unda, og isklumpen vi ligger i blir mindre og mindre, både om babord og styrbord; flere sprekker går like inn til «Fram». Imens synker isen om babord under skrugaren, og «Fram» får mer og mer helling den vei, nytt vann trenger op over ny-isen, som hadde lagt sig på det vann som kom igår. Det er en sen død dette; langsomt, men sikkert kommer den svinegaren rykkende frem, og det ser ut som den hadde den største lyst til å gå over rekkene våre. Kommer «Fram» bare skikkelig løs av den svære isen hun nu sitter fastfrosset i, så greier hun sig nok, det er jeg aldri bange for, om så gåren blir noe stygg; men det vil vel kanskje bli et basketak før hun blir brutt løs, om det ikke skjer nu straks.
Jeg har gått og sett på skrugaren, hvorledes den rykker frem, sikkert,
