Omtrent klokken 8 våknet jeg og hørte det knake og knitre i isen, som ved begynnelsen av en skruing. Så en svak risting i «Fram», og jeg hørte duren utenfor. Da jeg kom ut, blev jeg ikke lite forundret ved å finne en stor skrugar langs hele babords råk, neppe tredve skritt fra «Fram», og sprekker var der slått helt inntil atten skritt fra oss. Alt løst som lå på isen på den siden blev berget ombord; plankene og bordene som i sommer hadde båret meteorologhuset og skjermene for det, blev hugget ut av isen, for vi har ikke råd til å miste noe trevirke; men linen med håven i, som stod ute i loddehullet, var begravet av skruingen. Da jeg vel var kommet ombord en stund før middag, begynte det med ett å skru igjen. Jeg gikk ut for å se på det; det var igjen i råken om babord det duret, det var sterkt trykk på, og skrugaren kom langsomt nærmere. Sverdrup gikk litt senere op, men kom ikke lenge efter ned og sa, at skrugaren kom hurtig, og noen mann måtte komme op og hjelpe til å frakte sleden med loddegreiene våre omkring til styrbords side av «Fram»; for isen var sprukket like ved den. – Hm, skulde en få den skrugaren over sig før «Fram» ennu var brutt løs av isen, kunde det bli uhyggelig nok. Hun fikk ennu mer slagside til babord enn hun hadde før.
Om eftermiddagen blev det gjort forskjellige forberedelser til å forlate skuten, om galt skulde hende. Alle kjelker blev satt klar på dekket, kajakker blev gjort klare, femogtyve kasser hundekjeks blev satt på isen om styrbord, nitten kasser brød blev bragt på dekket forut, fire blikkanner på tilsammen to hundre liter blev fylt med petroleum og satt på dekk. Dessuten er ti mindre blikkdunker tidligere blitt fylt med hundre liter snowflake, og det står jo også adskillig gassolje på dekket; – så det er brensel nok gjort ferdig.
Best som vi satt ved kveldsbordet, hørte vi igjen denne samme velkjente knaking og knistring i isen, det kom nærmere og nærmere, og til slutt hørte vi det knake under oss der vi satt. Jeg sprang op. Det skrudde i råken et stykke unda, omtrent tvers om styrbord. Jeg gikk igjen ned og fortsatte kveldsmaten. Peder, som hadde gått en tur på isen, kom litt efter ned og fortalte leende, som han pleier, at det var nok ikke rart det knaket, isen hadde sprukket ikke en kjelkelengde fra hundekjeks-kassene, og sprekken fortsatte aktenom «Fram». Jeg gikk ut og fant at sprekken var ikke liten. Kjeks-kassene blev nu
