Jeg må ofte tenke på Shakespeares Viola, som satt «i bleke tungsinn
lik tålmod på et marmormonument». Kan ikke vi være dette tålmod
i marmor, som vi sitter her på isen og lar årene rulle forbi og venter
på tiden? Jeg kunde ha lyst til å gjøre et slikt monument. Det skulde
være en ensom mann i lodden ulveskinnshyre – helt tilrimet sitter han
på en ishaug og stirrer ut i mørket over disse uendelige tunge ismasser,
venter på lyset og på våren.
Det har ikke vært noen skruing å merke efter klokken i natt til lørdag og like til vi plutselig fikk den igjen igår kveld. Først hørte jeg det ramlet noe der ute, og at det falt sne ned fra riggen på telttaket. Jeg tenkte at det lød som det kunde være skruing, og i det samme fikk «Fram» en støt så voldsom som hun ikke har fått siden ifjor vinter. Jeg rugget frem og tilbake her på kassen hvor jeg satt og leste. Det blev ved å riste og ramle, og jeg gikk ut. I vest og nordvest var det sterk dur av skruing, som holdt ved jevnt utover et par timer. Det er vel isen som også vil bringe oss sin nyttårshilsen.
Nyttårskvelden tilbragte vi koselig med piper og cigaretter ved en moltebolle; det er unødig å si at der var overflod på kaker og slikt. Vi talte om gammelt og nytt og om kommende dager; lyttet til orgelspill og fele. Så kom midnatt. Blessing hentet frem en flaske ekte linje-akkevitt fra sitt som det synes uuttømmelige lager, og i denne norske drikk drakk vi gamleåret ut og det nye inn. Det var jo mange tanker som kunde trenge sig inn på en ved dette årsskifte, det annet ombord i «Fram», vel også det siste vi alle skulde være sammen; så var det ikke mer enn rimelig at der blev bragt en takk til hver især for all hyggen og for godt kameratskap – neppe noen av oss hadde vel tenkt at tiden skulde gått så godt her oppe. Så ønsket Sverdrup at den ferd Johansen og jeg gikk til i kommende år måtte lykkes og i alle henseender ha hell med sig. Dernæst kom en skål for det kommende år for dem som blev igjen i «Fram»: Det traff sig så at vi just nu ved årsskiftet lå på skillet til en helt ny verden; den vind vi hørte suse i riggen over våre hoder, den drev oss ikke alene inn i ukjente egne, men også op over høiere. bredder enn noen menneskelig fot hittil har betrådt. Vi følte at i det år som nu demret vilde ekspedisjonens tyngdepunkt ligge, da vilde det største utbytte bli nådd. Måtte året bli et godt år for dem som blev ombord i «Fram», måtte «Fram» stevne
