polarhavet ut i Atlanteren, og passere et eller annet sted nordenfor Franz Josefs Land, mellem det og polen. Ekspedisjonens opgave var å fullende en slik drift over dette ukjente hav og å anstille undersøkelser der. Jeg fremhevet at disse undersøkelser vilde ha næsten like stor betydning enten ferden gikk over selve polpunktet eller et stykke ifra. Når vi sluttet fra våre erfaringer hittil, kunde vi ikke være i tvil om at ekspedisjonen vilde nå sitt mål; alt var jo hittil gått efter beregning og ønske, og det var å vente at det også vilde gjøre det for resten av turen. Vår hovedopgave hadde altså all utsikt til å bli løst; men så kom det spørsmål om ikke enda mere kunde utrettes; og dermed gikk jeg over til å utvikle hvorledes dette måtte kunne skje ved en ferd nordover, således som jeg har fremstillet det foran. –
Jeg fikk det inntrykk at alle var sterkt interessert i turen, og at de alle fant det ønskelig at den blev gjort. Den største innvending de vilde hatt, om de var blitt spurt, tenker jeg vilde vært at de ikke selv kunde være med. Jeg fremholdt imidlertid at visstnok var det en smukk opgave å trenge lengst mulig mot nord; men det var ingen mindre opgave å berge «Fram» helskinnet gjennem polarhavet og ut på den andre siden – eller om ikke «Fram», så iallfall sig selv, uten tap av menneskeliv. Er det skjedd, så kan vi unektelig si at det er vel reist. Jeg tror nok de innså dette. – Nu er altså terningen kastet, og jeg blir vel nødt til å tro at denne turen skal finne sted.
Og så begynte da forberedelsene for alvor. Jeg har allerede nevnt at jeg mot slutten av sommeren tok på å arbeide en enkeltmannskajakk, hvis skjelett blev laget av bambus og omhyggelig sammensurret. Det var et sent arbeide som tok flere uker; men så blev det også lett og sterkt. Fullt ferdig kom skjelettet til å veie 8 kilo. Det blev senere trukket med seilduk av Sverdrup og Blessing, og hele farkosten veide da 15 kilo. Efterat jeg var ferdig med denne, hadde jeg overlatt til Mogstad å arbeide en lignende, som Johansen og jeg nu gikk i gang med å sy trekk til. Disse kajakker var 3,70 m. lange, og omkring 0,7 m. brede på midten; den ene 30 cm. dyp, den annen 38 cm. Dette er en meget mindre lengde og større bredde enn en almindelig eskimokajakk har, og de var derfor ikke så lette å drive frem gjennem vannet. Men de var jo nærmest beregnet på råker og åpne steder i isen, og til hjelp langs land, om vi fant noe. Det kom derfor ikke så
