nordligere enn på 85° de måtte forlate henne; i tilfelle blev det vel snarere lenger syd. Men sett at de må gå fra henne på 85°, det måtte vel bli omtrent nord for Franz Josefs Land; de har da 45 mil til Kapp Fligely; blir det lengere øst, kan det bli 60 mil til Syvøene. Det er vanskelig å tro at de ikke skulde greie en slik avstand med vår utrustning. Nu som før mener jeg at all sannsynlighet taler for at «Fram» vil drive tversover polarbassenget og ut på den andre siden uten å stanses og uten å ødelegges; men selv om noe hendte, kan jeg altså ikke forstå annet enn at folkene må klare sig sikkert frem, når de viser tilbørlig forsiktighet. Følgelig mener jeg at det er forsvarlig å la en slede-ekspedisjon forlate «Fram», og da er det så meget å vinne at den utvilsomt bør finne sted.
Det siste spørsmål blir da: hvem skal de to være som går? Sverdrup og jeg har prøvd hverandre før, og vi kunde nok greie det; men vi kan ikke begge forlate «Fram», det er straks innlysende. En av oss må være igjen for å ta ansvaret for de andre og bringe dem hjem i god behold; men det er like så klart at en av oss må lede slede-ferden, da det jo er vi som har den nødvendige erfaring. Sverdrup har stor lyst til å gå. Men jeg kan ikke innse annet enn at det må være mer risiko ved å forlate «Fram» enn ved å bli ombord i henne. Lot jeg ham gå, skulde jeg altså overlate ham det farligere hverv, og beholde det lettere selv. Hvis han kom bort, kunde jeg da noensinne tilgi mig selv at jeg lot ham gå, selv om det var på hans eget ønske? Han er ni år eldre enn jeg; jeg vilde sikkert føle det som et uhyggelig ansvar. Og de andre, hvem vilde de være best tjent med å beholde igjen? Jeg tror de har tillit til oss begge, og jeg tror enhver av oss vil kunne føre dem sikkert hjem, enten det nu blir med eller uten «Fram». Men det skulde vel nærmest være hans hverv å ta vare på skuten, mens det skulde være mitt å lede det hele og særlig da den videnskapelige forskning. Sett fra det synspunkt må vel jeg være den nærmeste til å påta mig det foretagende hvor viktige opdagelser er å gjøre; de som blir igjen, vil jo, som sagt, greie det som kan gjøres her ombord. Det må derfor være min plikt å gå, og hans å bli igjen. Han finner også dette rimelig.
Til ledsager har jeg utsett Johansen, som i alle henseender må være vel skikket. Han er flink skiløper, utholdende som få og en prektig kar. Jeg har ennu ikke spurt ham, men tenker å gjøre det snart, for at
