– i mai og juni kan det følgelig ikke være vondt om mat. For det tredje måtte det gå underlig til om vi ikke før den tid kom over en bjørn eller en sel eller noen omstreifende fugler.
Nu er vi da på den sikre siden, og kan velge hvad vi vil: enten veien langs nordvestkysten av Franz Josefs Land forbi Gilis Land mot Nordostlandet og Spitsbergen – og viser forholdene sig gunstige, velger jeg ubetinget den rute –, eller vi kan gå sydover gjennem Austria Sund mot sydkysten av Franz Josefs Land, og derfra til Novaja Semlja eller Spitsbergen, helst det siste – om vi da ikke skulde finne engelskmennene på Franz Josefs Land, hvad vi vel ikke tør gå ut fra.
Ja, slik ser mitt regnestykke ut. Skulde det nu være noen lettsindighet i dette? Ikke så vidt jeg skjønner. Det eneste måtte være om vi under den siste del av ferden, i mai, skulde få et føre som sinket oss betydelig, slik som vi hadde det i slutten av mai her i vår. Men det vilde da bare bli den aller siste tid, og helt ufremkommelig blir det nu ikke. Dessuten skulde det være rart om en ikke kunde tilbakelegge gjennemsnittlig 2 1/2 mil om dagen under hele reisen, med en gjennemsnittlig last for hver hund av 15 til 20 kilo – mere blev det jo ikke. Imidlertid, skulde ikke beregningene slå til, så har vi alltid, som sagt, den utvei å snu før.
Hvilke uforutsette hindringer skulde nu kunne møte oss?
1. Isen kan bli mer ufremkommelig enn forutsatt. 2. Vi kan møte land. 3. Hundene kan slå feil, bli syke eller fryse ihjel. 4. Vi kan selv få skjørbuk.
1 og 2. At isen skulde bli mer ufremkommelig nordover, er visstnok mulig, men neppe sannsynlig; jeg ser ingen som helst grunn til noe slikt, medmindre vi da har ukjente land nordenfor. Men hender det, nu vel, så får vi ta de chanser vi finner. Rent ufremkommelig blir nu isen iallfall ikke; selv Markham kom jo frem med sine skjørbuk-syke folk. Og det torde kanskje også hende at et slikt lands kyster kunde by fordeler for fremkomsten; det kommer bare an på retningen og utstrekningen av dem. Det er vanskelig å si noe på forhånd om dette, annet enn at isens drift og det dyp vi finner her skulde tyde på at vi ikke kan ha land av synderlig utstrekning på noe nært hold; der må da i det minste være noenlunde gjennemgang for isen, og så kan vel vi også i verste fall følge gjennemgangen.
