«Fram» sannsynligvis vil gi oss den 1. mars 1895. Det sikreste må altså være ikke å vente til en annen vår.
Så er det hvad utsikter vi har til å trenge igjennem. Avstanden fra det utgangspunkt jeg forutsatte og til Kapp Fligely, som er nærmeste kjente land, er omkring 80 mil;[1] altså ikke stort mere enn den lengde vi tilbake la over Grønland. Ingen kan vel mene annet enn at det vilde være lett å nå dit over en slik is som den vi her har, selv om den nu også blev noe slem mot land, og har en først nådd en kyst, må jo ethvert skikkelig menneske kunne livberge sig ved jakt, enten det blir efter stort eller smått, bjørn eller tanglopper. Å styre på Fligely, eller Petermanns Land, som ligger nordenfor, kan vi altså i alle tilfelle, om det skulde begynne å bli broket. Avstanden blir visstnok øket eftersom vi kommer nordover; men ikke mer enn at vi, med hundene til hjelp, skal og må kunne klare det fra et hvilket som helst punkt mellem utgangspunktet og polen. «Retrettlinjen» er derfor sikret; – skjønt det er vel dem som vilde synes at en øde kyst, hvor en først skal ha strev med å skrape sammen maten før en kan spise, er en dårlig retrett for sultne mennesker; men det er jo i virkeligheten bare en fordel, retretten skal altså ikke lokke for meget. Det er ellers en forbistret opfinnelse, denne retrettlinjen, for folk som vil frem – dette evig og alltid å skulle se bakover, når en skulde ha så rundelig nok med å se frem!
Men så kommer selve ferden. Ekspedisjonen består av to mann, 28 hunder, og 1050 kilo proviant og utrustning. Avstanden til polen fra 83-graden er 105 mil. Skulde det være for dristig regnet at vi kan tilbakelegge den distansen på 50 dager? Jeg kjenner jo ikke disse hunders utholdenhet; men at de skulde kunne gå 2,1 mil om dagen, med 37,5 kilo hver å trekke i de første dagene, det lyder jo overmåte rimelig, om de så ikke var fullgode – aller helst når de har to mann til å hjelpe sig. Det kan neppe sies å være noe lettsindig regnestykke, naturligvis forutsatt at isen er som her, og det er ingen grunn til å tro annet. Den er jo stadig blitt bedre efter hvert som vi er kommet nordover, og likeså efter som det lider mot våren. Efter 50 dager skulde vi altså være på
polen (på 65 dager gikk vi 75 mil over den mer enn 8000 fot høie inn
- ↑ Under selve ferden måtte hundene klare sig med en betydelig mindre dagsrasjon; den var i gjennemsnitt knapt mer enn 300 til 350 gram.
