kunde komme til å skyte. Det var en slakt som var alt annet enn uvelkommen; vi hadde nettop hatt det siste kjøttet av den forrige bjørn som kjøttkaker til middag idag. De to små blir delikate julegriser.»
«Mandag den 5. november. Mens jeg satt og arbeidet inatt, hørte jeg forferdelige hundehyl på dekket. Jeg sprang ut. Det var en av hvalpene; som det så ofte hendte, hadde den rørt ved jern med tungen – slikket på en jernbolt, og hang nu aldeles fast. Den stod og slet, så tungen strakte sig lang og tynn som et rep ut av halsen, og hylte ubegripelig. Bentsen, som hadde vakt, var kommet til, og visste mest ikke hvad han skulde gjøre. Men så tok han den i nakken og drog den nærmere, så tungen blev mindre tøid, og varmet derpå bolten en stund med hånden; så løsnet tungen av sig selv. Men hvalpen var glad! Takknemlig slikket den Bentsens hender med den blodige tungen sin, og visste ikke hvad godt den skulde gjøre ham. Forhåpentlig blir det nu en stund til at iallfall den hvalpen henger sig fast igjen; men slikt går ellers på rett som det er.»
«Søndag den 11. november. Jeg driver med de vanlige studier dag efter dag; – men de lokker mig også dypere og dypere inn i dette samme uløselige som ligger bakom altsammen – – Nei, hvorfor surre rundt i dette tankenes fruktløse ringløp? Gå heller ut i vinternatten. Månen er oppe, stor og gul og fredelig, stjerner blinker ovenover gjennem det dryssende snestøv . . . Hvorfor ikke vugge sig i vinterens drømmer og minnes sommeren?
Huff nei, vinden tuter for hvast over de øde isflater, 33 graders kulde, sommeren og blommene er for langt borte ... jeg kunde gi år av mitt liv for å favne dem; de hildrer så fjernt som om jeg aldri skulde komme tilbake.
Men nordlyset i sin evig vekslende skjønnhet flammer over himmelen hver en natt og hver en dag. Se på det, drikk glemsel og drikk håp av det – det er selv som den higende menneskesjel. Som dens irrende uro vil det omspenne den hele hvelving; blir dog bare glitrende lysflukt. I sin ville lek vakrere enn alt, vakrere enn morgenrøden – men det bærer ikke bud om dagens komme – – »
«Tirsdag den 13. november, ÷ 38°. Det skrur på flere kanter
