som var igjen ved skuten begynte å gjø. Mine hunder spisset ører, og flere la på sprang tilbake, med «Ulenka» forrest. De fleste stanset snart, og lyttet og så sig tilbake, om jeg ikke fulgte. Jeg spekulerte en stund på om det kunde være bjørn; nei, så fortsatte jeg videre. Men til slutt blev det for meget for mig; jeg satte avsted hjemover med hundene i vilt løp foran. Da jeg kom nær skuten, så jeg noen mann dra ut med børser – Sverdrup, Johansen, Mogstad og Hendriksen. De fikk et godt forsprang i den retning hundene gjødde før jeg også fikk fatt i en børse og kom efter. Med ett så jeg det glimte gjennem mørket av en salve forut, straks efter skudd på ny; så enda flere – en hel pelotongild. Hvad pokker kunde det være? De stod på samme flekken og fyrte i ett vekk. Hvorfor løp de ikke nærmere? Og jeg på sprang; tenkte at det var på tide jeg kom til med skiene for å følge viltet, som vel var på vill flukt. Jo, der satte de fremover litt. Så lyste det op igjen – en gang til – nok en gang – nu sprang én bortover isen et stykke og fyrte rett ned foran sig – en annen la sig på kne og skjøt østover. Prøvde de børsene sine? Men det var da en merkelig tid og merkelig mange skudd, og så hundene da som fór rundt i nøster og ill-gjødde bortover isen Endelig nådde jeg optil dem: tre bjørner lå spredt utover, en binne og to unger; og ovenpå dem lå hundene og slet som rasende i ragg og labber og rumpe og strupe. «Ulenka» var aldeles vill; den hadde fått tak i strupen på den ene ungen, og rev og slet som en besatt, var næsten ikke til å få derfra. Bjørnene hadde gått ganske sakte unda for hundene, som ikke våget sig nær nok til å bite før den gamle binnen var anskutt og falt. Det hadde vært akkurat som binnen ikke vilde søke vekk, som om hun pønsket på noe vondt, bare hun fikk narret hundene nær nok. Hun stanset plutselig, slapp ungene foran, været litt, og kom så settende tilbake mot hundene; som på kommando gjorde de i det samme tvert høire om og satte vestover, alle som én. Da var det det smalt første gangen, binnen vaklet og stupte, og i samme nu var noen av hundene i raggen på henne. Så fikk en av ungene sitt. Den andre, som det også blev skutt på, sprang bortover isen, tre av hundene satte efter, nådde den igjen, og fikk den under sig, så da Mogstad kom der bort, måtte han først jage hundene vekk før han
