Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/306

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

vi for et år siden vært enige om at «Fram» var en god skute, så hadde vi sikkert enda mere grunn til å si det idag; godt og sikkert fører hun oss frem, om det så ikke går så overvettes fort. Og så drakk vi på hell og fremgang for fødselsdagsbarnet. Jeg sa ikke for meget. Var der blitt talt ut av hjertet, da hadde ordene ikke falt så nøkterne; for sant å si, så elsker vi alle denne skuten, så meget en kan elske en upersonlig ting. Og hvorfor skulde vi ikke holde av henne? Ingen mor kan gi ungene mer varme og trygghet under sine vinger enn hun gir oss. Det er jo som et hjem vi alle tyr glade tilbake til der ute fra isviddene – ofte når jeg ser hennes rigg reise sig over det evige snedekke, langt borte, blir hjertet fullt av varme. Til ham som har bygget dette hjem går titt og ofte takknemlige tanker i de stille netter. Han sitter der hjemme, jeg er sikker på han minnes oss; han vet bare ikke hvor hans tanke skal søke «Fram» i det veldige hvite isbelte om polen. Men han kjenner sitt barn, og han vil tro hun holder ut, om alle andre mister troen. Ja, Colin Archer, så du oss nu, du vilde se at din glade tro ikke har skuffet – – – .

. . . Jeg sitter igjen alene her i min lugar, og tankene glir tilbake over de to år som gikk. Hvad er det for en demon som vever livets tråder, som lar oss bedra oss selv, og evig og alltid kaster oss ut på veier vi ikke selv har utstukket, veier vi ikke ønsker å gå? . . . Var det bare en følelse av plikt som drev? Å nei, også jeg var vel barnet som søker eventyret i det ukjente; som hadde drømt så lenge til jeg trodde det fantes. Og jeg fikk det, isens store eventyr fikk jeg, dypt og rent som altets uendelighet, den tause stjerneblinkende polarnatt, naturen selv i dens dyphet, livets hemmelighetsfullhet – universets evige kretsløp –, dødens høitid, uten lidelser og uten savn, evig sig selv. Her i den store natt står du i all din nøkne enfold ansikt til ansikt med naturen; du setter dig andektig ved evighetens føtter og lytter, og du kjenner Gud, det alt beherskende, altets midtpunkt. Alle livets gåter synes å klarne for dig dypt under, og du ler av dig selv at du kunde tæres av grubling; det er jo alt så smått, så usigelig smått . . . «Hvo som ser Jehovah, dør.»»

«Søndag den 4. november. Ved middagstid var jeg en skitur østover, og hadde en del av hundene med. Da hørte jeg at de hunder