med av dansen, mens de andre spilte kort. I mellemstunder blev der servert forfriskninger: syltede ferskener, med tørrede bananer, fikener, honningkake, o. a. Vi er lystige, og hvorfor skulde vi ikke være det? Det driver jo lystelig mot vårt mål; vi er alt halvveis mellem de Nysibiriske Øer og Franz Josefs Land, og ingen ombord tviler på at vi vil nå det vi er reist ut for –.
– Men oppe hersker polarnattens endeløse stillhet; halvmånen lyser over isen, stjernene blinker tindrende klart der oppe, der er ingen urovekkende nordlys, og sønnenvinden suser så sakte vemodig gjennem riggen. Alt dyp stille fred. Det er dødens uendelige skjønnhet – Nirvana.»
«Mandag den 22. oktober. Det begynner å bli koldt nu; inatt ÷ 34,6°, nu ikveld ÷ 36° .
Vakkert nordlys ikveld (kl. 11½). En glimrende krone rundt zenit med en krans av strålebunter, til dels i flere lag utenom hverandre, dernæst større og mindre samlinger av bunter, spredt over himmelen, især mot SV og OSO. Men alt strebte opover mot kronen, hvor det strålte som en glorie. I denne luet og skiftet det uavlatelig, som om den var et spill av storm i høie luftlag. Snart skjøt nye stråler ut av mørket utenom den indre glorie, så nye lysbunter utenom der igjen. Så var det som stormen stilnet av; det hele bleknet, og glødet matt hvitlig en stund, for med ett å stige vilt igjen og begynne samme lek på ny. Da vugget hele lysmassen oppe ved kronen i mektige bølger over zenit; stormen tok til, strålebuntene likesom hvirvlet sig i hverandre; altsammen blev et lysende kaos, som veltet sig rundt kronen og begrov både den og strålene i en flom av lyståke. Til slutt bleknet det igjen, og klokken 12 var det næsten ikke noe mer nordlys å se.»
«Fredag den 16. oktober. Nu ikveld har det begynt å blåse fra nord. Forhåpentlig har det ikke noe mere på sig. Jeg får håpe så iallfall, og tro at sønnenvinden snart kommer igjen. Men det er ikke den milde sefyr vi stunder efter, ikke morgenrødens vind. Nei, en kold rykende sønnenvind, · brusende med all polarhavets makt, så «Fram» begraves i snekaven, og alt fyker og ryker omkring – den venter vi på, den er det som driver oss nærmere mot vårt mål. Idag er du altså to år gammel, «Fram»! Jeg sa ved middagsbordet at hadde
