Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/298

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

oss nu. Kanskje oktober ikke blir så lei en måned som jeg hadde ventet efter våre erfaringer fra ifjor. Var ute en skitur før middag. Det var et rykende fokk; – jeg kan ikke si jeg hadde synderlig strev med å komme tilbake igjen, det besørget vinden. Alt er yrende snerokk oppe nu; en må holde på luen for ikke å miste den. Månen står lavt nede i syd og gløder matt gjennem de gyvende støvmasser. Riktig en polarnatt med all dens uhygge, slik som en vel helst tenker sig den når en sitter der langt sørpå. Likevel blir jeg lett til sinns ved å komme op; jeg føler det bærer fremover.»

«Lørdag den 13. oktober. Samme vind idag; blåser op til 12 m. og mere; men like fullt har Scott-Hansen fått en observasjon i kveld. Han er som alltid en prektig ufortrøden kar. Det bærer nordover (81° 32,8' n. br., 118° 28' ø. l.).»

«Søndag den 14. oktober. Samme storm ute fremdeles. Jeg leser om de uendelige lidelser som tidligere polarfarere har hatt å kjempe med for hver grad, ja for hvert minutt de har vunnet nordover. Jeg må jo næsten få forakt for oss som ligger her på sofaen, lunt og varmt, og fordriver tiden med å lese og skrive og røke og drømme, mens stormen river og sliter i riggen over oss, og hele havet er et eneste snerokk, – som uten anstrengelse driver grad efter grad nordenfor der hvor våre forgjengere opbød alle sine krefter og dog kjempet forgjeves.»

«Mandag den 15. oktober. Var en skitur østefter i formiddag også, mot samme vind og samme snefokk. En får passe vel på kursen i disse dagene; en ser ikke skuten lange veien, og fant vi ikke tilbake til den, så – – Det er hjelpen at sporene holder sig noenlunde, fordi skaren ligger bar og avblåst på de fleste steder – fokk-sneen får ikke feste på den. Vi driver nordover. Og imens gjør polarnatten langsom og majestetisk sitt inntog. Solen stod lavt idag; jeg så den ikke bak skybanken i syd; men den lyste ennu op over den bleke himmel. Nu hersker fullmånen der oppe og bader isflaten og de drivende sne-ilinger i sitt sølvskinn. Hvor løftende en slik natt er! Det er det samme om en har sett den tusen ganger før: den er like høitidelig når den kommer igjen; sinnet kan aldri frigjøre sig fra dens makt. Det er som om en trådte inn i et stille hellig tempel, hvor naturens ånd svever gjennem rummet på glitrende sølvstråler, og sjelen må falle ned og tilbede – tilbede universets uendelighet.»