naturligvis også prøve å kantre og reise sig igjen, slik som eskimoene gjør. Det endte selvsagt med at han ikke kom op, mistet åren, blev hengende på hodet og basket under vannet, så kajakken blev fylt og han fikk sig et koldt bad. Nordahl, som stod på isen for å hjelpe ham, fant det til slutt også nødvendig å gå i vannet for å reise ham på rett kjøl igjen, til stor munterhet for oss andre.
En kan merke det er sommer. Nu i kveld spiller de kort på dekket, med «Peiks gryte» som bord. En kunde mest tro det var en augustkveld hjemme; det er bare toddyen som mangler; cigarene og pipene er her.»
«Søndag den 12. august. I formiddag premieskytning. – En herlig kveld. Jeg går og rusler bortefter isen mellem råkene og kossene. Det er så stilt, så stilt. Ingen lyd, uten et sakte vanndrypp innunder et isstykke, og så en dump sus av ras fra et koss langt borte. Solen står lavt i nord, og over hvelver himmelen sig, med gullbremmede skyer på det bleke blå. Is-ensomhetens dype fred. Tanken svever fritt og svever langt. Om en kunde få frem alt det som dirrer i sjelen på slik en kveld! Omgivelsene får en ufattelig makt over en. – Hvorfor klager jeg stundom over ensomheten? Med naturen omkring sig og med bøker og studier kan en vel aldri bli helt alene.»
«Torsdag den 16. august. Som jeg igår kveld ligger på køien og leser, og alle undtagen vaktmannen var gått til køis, smeller et skudd oppe på dekket over hodet på mig. I den tro at det var en bjørn skvatt jeg i sjøstøvlene og sprang op. På dekket møtte jeg Johansen, barhodet, med rifle. «Skjøt De?» – «Ja, jeg skjøt bort i Storkosset; jeg syntes det rørte sig der, og så vilde jeg se hvad det var. Men det var visst ingenting.» Jeg til rekken og så bortover. «Jeg trodde det var en bjørn som lå på kjøttet vårt og grov; men det var nok ikke noe.» Som vi stod, kom en hund lunkende over isen fra Storkosset. «Der har De det De skjøt på,» sa jeg med en latter. «Ja sandelig var det ikke en hund!» «Isbjønn» hette den riktignok. Den hadde ruvet så stor i tåken, der den stod og grov på kjøtthaugen. «Siktet De bent på hunden og skjøt bom da? Det var sandelig godt det gikk slik!» – «Nei, jeg skjøt bare borti der jeg. Jeg vilde se hvad det var.» – Ved frokosten idag gikk han selvfølgelig ikke fri for ondskapsfulle spørsmål om sitt «skremmeskudd»; men han brøt da odden av angrepet ved å si at det
