Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/267

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

tilbake til sitt arbeide ved Storkosset, hvor de holder på å grave en iskjeller for vårt ferske kjøtt,[1] fant de bjørnespor, som ikke var der da de gikk inn. Jeg spente skiene på og drog avsted. Men for et føre det var blitt de siste dagene! Bløt snesørpe som skiene sank hjelpeløst ned i. Bjørnen var kommet vestenfra rett på «Fram», hadde stanset og inspisert kjellerarbeidet, hadde så gått et stykke tilbake, tatt en god sving utenom, og derpå trasket østover lunt og rolig, uten å ofre mer opmerksomhet på slik en bagatell som en skute. Det gikk i mange kroker; den hadde snust borti alle huller hvor det så ut til å være noe etende, her og der hadde den rotet ned i sneen, til noe hundene hadde lagt efter sig, eller hvad det nu kunde være. Den hadde gjerne søkt bort til råkene og fulgt dem – vel i håp om å finne en sel; og så igjen inn imellem kossene og bortover flak med bare vann og snesørpe på. Hadde føret vært rimelig, skulde den nok snart vært min; men i denne sørpen hadde den fått for langt forsprang. – Et trist tungt landskap. Bare hvitt og grått. Ingen skygger, bare halvt utviskede former som svinner i tåken og snesluddet. Alt er i opløsningstilstand. – – Skiene synker dypt, og vannet rekker ofte op på anklene under sneen. Det er tungt å få dem op og tungt å få dem frem; men uten ski vilde en være enda verre faren. Hist og her brytes det ensformige gråhvite virvar av kullsort vann, som bukter sig i smalere og bredere råker mellem de høie kossene. Hvite snetyngede isklumper og flak ligger strødd utover den svarte flate, som hvitt marmor på sort bunn. Av og til en større mørk klare, hvor vinden får tak og driver op noen små bølger som skvulper og gnisser mot iskanten, det eneste liv i dette øde. Det er som en gammel venn, dette lekende vannet. – – Men rundt omkring kranses det av isen, som tårner sig op i sine skiftende fantastiske former, og hever sig skarpt ut mot det sorte, hvor øiet for en stund fant hvile. Evig og alltid modellerer denne vandrende is i sin skjære blåhvite marmor; med

naturens rundhåndede ødselhet strør den de herligste billedhuggerverker

  1. Det var sel-, hvalross- og bjørnekjøtt som vi hadde fra forrige høst, og som bruktes til hundene. Om vinteren hadde det vært ophengt på skuten, og var fremdeles friskt, men blev fra nu av opbevart på isen, til høsten kom og det var opbrukt. Det er ellers merkelig hvor kjøtt holder sig godt i disse egne. Den 28. juni hadde vi renstek til middag som var tatt på Sibiriakysten i september.