Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/264

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

sneblindhet, så et par mann måtte gå med mørke briller; men det var ikke av noen betydning, og kom bare av at de som regel ikke syntes det var umaken verd å ta forholdsregler mot det.»

«Mandag den 11. juni. Jeg gjorde idag en gledelig opdagelse. Jeg trodde jeg var i ferd med min siste bunt cigarer, og hadde regnet ut at med en om dagen skulde de strekke til for en måned. Men så finner jeg uventet en hel kasse i benken min. Stor jubel. Det vil hjelpe til å fordrive enda noen måneder, – hvor langt er vi da? . . . Stakkars fyr, du er virkelig adskillig redusert! Fordrive tiden – det er en tanke som neppe noensinne før i livet er kommet i ditt hode. Det har alltid vært en jammer over at tiden fløi ifra dig, og nu kan den ikke gå hurtig nok. Og dernæst så dypt forfallen til tobakk – stenger dig inne i de vuggende røkskyer med dine evindelige drømmerier . . . Hør sønnenvinden, hvor den suser og tar tak i riggen der ute; det er en fryd å høre på.»

Sankthans-kvelden burde vi naturligvis hatt bål, som rett og riktig er; men det var ikke nettop vær til det:

«Lørdag den 23. juni 1894.

«I djupe dalar og grøne lier,
å der er fagert um sumartier,
når soli lett yver åsen stig,
og jonsoknotti som draumen sig.»

Nordenvinden fortsetter med snesludd. Trist vær. Driver sydover, 81° 43’ n. br.; ni minutter sydover siden mandag.

Mange sankthans-kvelder har jeg oplevet under forskjellige himmelstrøk, men neppe noen som idag. – – Jeg tenker på lystigheten rundt bålene hjemme, hører felelåten, latteren og børseskuddene; ekkoet svarer fra de blånende åser. Og så ser jeg utover dette uendelige hvite inn i tåken og sluddet og den drivende vind. Her er sandelig ingen sankthans-lystighet. Det er grått i grått altsammen. Midtsommer er forbi – og så synker dagen igjen mot den lange vinternatt, som kanskje vil finne oss like langt kommet som den forlot oss.

Jeg var midt oppe i mine undersøkelser over sjøvannets saltholdighet her i eftermiddag, da Mogstad stakk hodet inn og sa at det måtte luske en bjørn her i nærheten. Da karene nu efter middag kom