i ovnen lengere for å få det varmt og koselig, skjønt vi jo aldri har drevet noen luksus i den henseende. I proviantrummene begynner rimen og isen som har slått sig på tak og vegger, å løsne og smelte, og både i rummene aktenfor salongen og storrummet har vi måttet holde stor renselsesfest med skraping og tørring av is og rim, for at ikke provianten skal bli ødelagt ved at fuktighet slår sig på pakningen, og det ruster hull på blikkboksene. I lengere tid har vi også holdt lukene til storrummet åpne, så det har vært gjennemtrekk; derved er adskillig av rimen fordampet. Det er ellers merkelig hvor lite fuktighet det er ombord. Dette skyldes vel «Fram»s solide bygning, og at dekket over storrummet er panelt på undersiden. Jeg blir gladere og gladere i denne skuten.»
«Lørdag den 9. juni. Vår politiker Amundsen festligholder dagen med hvit skjorte og snipp. – Jeg har idag flyttet med mitt arbeide op i arbeidslugaren igjen, hvor jeg på ny kan sitte og se ut av vinduet i dagen, og få en følelse av at jeg lever i verden, og ikke i en hule, hvor en må brenne lys døgnet rundt. Jeg akter å holde mig her lengst mulig utover vinteren; her er så stille og uforstyrret; de ensformige omgivelser tvinges ikke stadig høilydt inn på en. – Jeg har virkelig en følelse av at sommeren er kommet. Jeg kan drive timevis i solen op og ned på dekket, eller sitte og la mig steke, mens jeg røker en pipe, og blikket glir utover de forvirrede sne- og ismasser. Sneen er aldeles våt overalt nu, og det begynner å danne sig dammer hist og her. Isen blir også mer og mer gjennemtrukket av saltvann; bare en borer et aldri så lite hull i den, så fylles det straks med vann.» Dette henger slik sammen: isen inneholder endel salt; efterhvert som temperaturen stiger, bringer saltet mer og mer vann til å smelte, så der dannes saltvann som har et frysepunkt der svarer til temperaturen i isen omkring. «Isens temperatur er steget betydelig: i 1,2 m.s dyp er den bare ÷ 3,8°, og i 1,6 m. ÷ 3,1°.»
«Søndag den 10. juni. Merkelig nok har vi ikke hatt noen sneblindhet ombord, når jeg undtar at lægen for et par dager siden fikk en snev derav om kvelden efterat vi hadde vært ute og slått ball; han gråt en stund sine modige tårer; men det gav sig snart igjen. Et ydmykende puss av skjebnen at han skulde være den første som blev hjemsøkt.» – Senere hadde vi enkelte ganske lette tilfelle av
