Forresten syntes hundene ikke å like sommeren; det var så vått på
isen, og så blev det så varmt. Den 11. juni sier jeg: «Idag har vanndammene
omkring oss vokset ganske påfallende; det er lite lystelig
å gå utenfor skuten i utette sko. Hundene får det våtere og våtere om
dagen, og svetter mer og mer i varmen, skjønt det ennu bare en og
annen gang er over null grader. For noen dager siden blev de flyttet
på isen,[1] hvor to lange hus blev satt op til dem; husene blev gjort av
kasser, og består egentlig ikke av annet enn en vegg og et tak. Her
tilbringer de nu mesteparten av døgnet, og vi er kvitt all urenslighet
ombord, undtagen da av de fire hvalpene som er igjen, og som lever
herrens glade dager der oppe, og kappes i dovenskap og lek; dessuten
har vi ennu «Ulenka», som er i langsom bedring. Der er samme dagsorden
for hundene som i hele vinter. De slippes om morgenen omkring
halv ni. Når den tid nærmer sig, holder de det utålmodigste
og syndigste leven; hver gang én av oss viser sig på dekket, hyler alle
26 i kor med ville krav på mat og frihet. Straks de er sloppet løs får
de sin frokost, en halv tørrfisk eller tre kjeks til manns. Resten av
formiddagen tilbringer de med å rote omkring i alle de søppelhauger
som finnes; de gnager og slikker på alle de tomme blikkboksene som de
har undersøkt hundre ganger før. Kommer så en ny en dansende ned
på isen fra kokken, blir det straks slagsmål om eiendomsretten. Ofte
hender det at en eller annen kjører hodet for langt ned i en høi smal
boks, for å nå til en fettskove som lokker altfor fristende på bunnen,
setter sig fast så den ikke får boksen av igjen, og så med dette futteralet
over hodet tumler i blinde bortover isen, og gjør de underligste fakter
for å bli det kvitt, til stor munterhet for oss som ser på. Trette
av dette arbeidet på søppelhaugene strekker de til slutt sine runde
pølsekropper pesende i solen, og blir det for varmt der, søker de
skyggen. Før middag bindes de igjen. Men «Pan» og andre likesinnede
sniker sig gjerne litt før den tid avsted, og gjør sig usynlige bak et
iskoss; en ser bare et hode eller noen ører stikke lurende frem her og
der. Vil en hente ham, hender det at han knurrer, viser tenner eller
tilmed glefser, så legger han sig platt ned og lar sig slepe til fengslet.
Resten av døgnet tilbringer de så med søvn og med å puste og pese i
den svære varmen, som riktignok ennu er et par kuldegrader. Rett
- ↑ Til da hadde de hatt sine hus på dekket.