hunder. Vondt for tenner? eller arvet epilepsi? Eller noe annet djevelskap?»
Dessverre døde flere av dem av disse merkelige anfall. De var så vakre og hyggelige, disse hvalpene, at der var sorg på oss alle hver gang noe slikt hendte. Den 3. juni heter det: «I formiddag døde igjen en av hvalpene av disse gåtefulle kramper, og hvorfor skulde jeg skjule det for mig selv: det går mig nær til hjertet og gjør mig trist. Jeg har vennet mig så til disse små polar-vesener som lever sitt sorgløse liv deroppe på dekket, tumler omkring oss og leker fra morgen til kveld og litt av natten med. I timevis kan jeg fryde mig ved å se på dem, leke med dem som med små barn, – gjemsel f. eks. rundt skylightet – mens de jubler vilt av glede. Nu var det den største og sterkeste av dem som gikk, en prektig gulrød hund; jeg kalte den for «Løva». Den var så tillitsfull og kjælen, og hadde slikt et kjærlig gemytt, – igår sprang den og lekte livsglad og strøk sig op til mig, og idag er den død. Det tynnes i rekkene. Men det verste er at vi forgjeves søker å komme på det rene med hvad det er som feiler dem. Den var fullstendig normal og munter som vanlig, like til den begynte på frokosten idag; da satte den med ett i å skrike og tok på å renne rundt og gjø som forstyrret, slik som de andre har gjort. Så fikk den krampeanfall, og fråden rant. Og en av disse krampene har vel gjort ende på den – det var bare et par timer efter det første skrik. Nu i eftermiddag har Blessing og jeg obdusert den; men vi kunde ikke opdage antydning til noe usedvanlig noensteds. Noen infeksjonssykdom syntes det ikke å være. Jeg forstår ikke det hele. – «Ulenka», den prektigste hund i hele laget, vår trøst og vårt håp, blev også plutselig syk her forleden. Det var om morgenen den 24. mai at vi fant den liggende lam og hjelpeløs i koblet sitt på dekket. Den prøvde i ett vekk å reise sig, men kunde ikke stå, falt uavlatelig i dekket igjen. Akkurat som en mann som har fått slag og har mistet herredømme over lemmene. Den blev straks bragt til køis i en kasse og pleiet på det omhyggeligste; når jeg undtar at den ikke kan gå, ser den ellers ut til å være sund og frisk.» Det må ha vært et slags slagtilfelle som har truffet ryggmarven en- eller annensteds, og har lammet vesentlig den ene siden. Hunden kom sig litt efter litt, men blev aldri helt bra i benene. Den var dog med på vår senere sledefart.
