Fra like under overflaten og ned til 220 m. er det kuldegrader, med
den laveste temperatur i 40 til 80 m.s dybde. Fra 220 m. til vel 800 m.
er det over 0°, med det varmeste vannet i omkring 400 m. Under 800
m. er temperaturen negativ igjen; den synker jevnt nedover til 2900 m.,
og stiger så langsomt derfra mot bunnen. Lignende stigninger og
synkninger finner vi igjen omtrent i alle temperatur-rekker; vekslingene
fra den ene måned til den annen var så små at de i de forskjellige
dybder ofte bare beløp sig til et par hundredels grad. Undertiden
kunde dog temperaturene i de varme vannlag være enda høiere enn de
som er gjengitt her.
Vi hadde ikke ventet å finne stort fugleliv i disse øde egne. Og vår forbauselse var ikke liten da vi pinsedag, 13. mai, fikk besøk av en måke. Fra nu av så vi stadig fugler av forskjellig slag i nærheten av oss, og til slutt var det næsten en daglig begivenhet som vi ikke gav synderlig akt på mer. Det var mest ismåker, krykkjer, havhester, av og til en blåmåke, en sildemåke eller en teist; et par ganger så vi også en tyvjo. Den 21. juli kom en snespurv og besøkte oss.
Den 3. august hendte en stor merkelighet – vi fikk visitt av den arktiske rosenmåke (rodosthetia rosea). Derom skriver jeg i dagboken: «Idag er endelig min lengsel tilfredsstillet. Jeg har skutt Ross' måke,[1] tre stykker på en dag, – denne gåtefulle beboer av det ukjente nord, som bare sees hendelsesvis en enkelt gang, om hvem ingen vet hvor den kommer fra eller hvor den går hen, som helt og holdent tilhører den verden fantasien stunder mot, og som jeg alltid håpet å opdage når øiet speidet innover de ensomme ismarker. Og så skulde den komme nu da jeg minst tenkte på det. Jeg var ute en liten tur på isen herved skuten og fikk da se en fugl sveve over den store skrugaren der i nordvest. Jeg tok den først for en krykkje; men snart så jeg at den lignet mer en tyvjo med sin skarpe flukt, de lange spisse vingene og den tilspissede halen. Da jeg kom ut med børsen, var der to sammen som fløi flere ganger rundt skuten. Jeg fikk nu se dem på litt nærmere hold og opdaget at de var for lyse til å være tyvjoer. De var ikke sky, men fortsatte å flyve omkring i nærheten av skuten. Ved å gå efter dem
på isen fikk jeg snart skutt den ene og blev ikke lite forbauset da jeg
- ↑ Denne måke kalles ofte så efter den som først fant den. Det annet navn, «rosenmåke», har den fra sin røde farve.
