Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/249

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

skulde finne åpent vann. Det er alltid sikrest å vente sig det minste av livet, da får en ofte mest.»

Klarene, råkene og sprekkene fremkalles naturligvis, likesom skruingene, ved de skiftende vind- og tidevannsstrømmer, som setter isen i drift, snart i én retning, snart i en annen. Og de viser kan hende best hvorledes hele polarhavets overflate må betraktes som en eneste sammenhengende masse av isflak som er i stadig bevegelse, og som snart fryser sammen, snart atter rives fra hverandre, eller knuses mot hverandre.

Under hele vår drift ofret jeg denne is megen opmerksomhet, ikke alene med hensyn til bevegelse, men også til dannelse og vekst. Allerede i innledningen til denne bok har jeg fremhevet, at selv om isen tilbringer år efter år i det kolde polarhav, kan den dog ikke opnå mere enn en viss tykkelse ved å fryse. Ved de målinger som stadig fant sted så vi at is, som var dannet om høsten (i oktober og november), fortsatte å vokse hele vinteren og våren utover, men langsommere og langsommere jo tykkere den blev. Den 10. april hadde den nådd omkring 2,31 m.; den 21. april 2,41 m.; den 5. mai 2,45 m.; den 21. mai 2,52 m.; den 9. juni 2,58 m. Den var altså fremdeles i vekst, enda sneen nu smeltet raskt på overflaten og det dannet sig store ferskvannsdammer på flakene. Den 20. juni var tykkelsen akkurat den samme, skjønt smeltingen på overflaten nu var betydelig. Den 4. juli 2,57 m. Men den 10. juli blev jeg forbauset over å finne at isen var vokset til 2,76 m., til tross for at den nu kunde minke flere centimeter om dagen ved smelting på overflaten. Jeg boret på mange steder, men fant overalt det samme: en tynn, løsere ismasse lå under det gamle flak. Først trodde jeg det var et tynt isflak som var blitt skubbet under, men opdaget senere at det virkelig var en nydannelse av ferskvanns-is på undersiden av den gamle is. Ved smeltingen av sneen og den øverste del av isen blev det dannet et lag av ferskvann som rakk henimot tre meter under den fri vannoverflate. Det fløt ovenpå det salte sjøvann, som fremdeles hadde en så lav temperatur som omkring ÷ 1,5°; ved berøringen med dette koldere sjøvann blev ferskvannet avkjølt så meget at det frøs, og det dannet sig en tykk isskorpe i det. Denne isskorpen på undersiden var det altså som gjorde at isens tykkelse øket. Senere utover sommeren avtok imidlertid tykkelsen noe på grunn av smeltingen på overflaten. Den 23. juli var tykkelsen av den gamle