fant det vel så fornøielig å bombardere sjømennene med sneballer og isklumper. Det var i denne dammen vi en dag skulde prøve om en av båtene våre kunde bære alle tretten mann. Da hundene så oss forlate skuten alle sammen for å gå til dammen, fulgte de i stor forbauselse med; de skjønte ikke hvad dette usedvanlige optrin skulde bety. Men da vi gikk i båten og støtte fra land, begynte de alle å tute i vill fortvilelse; de trodde nok de ikke skulde se oss igjen. Et par av dem la på svøm efter oss, mens to fiffige hoder – «Pan» og «Kvikk» – fikk den lyse idé å galoppere rundt dammen for å ta imot oss på den andre siden. Noen dager efter blev jeg overrasket ved å finne dammen tørr; det var tæret hull på isen i bunnen av den, og alt ferskvannet var rent i sjøen. Så var da den glede slutt.
Foruten slike dammer møtte en om sommeren også råker i alle retninger; men dem kunde en som regel hoppe, på løse småflak eller på smale steder. De opnådde aldri noen videre bredde, og det var selvfølgelig ingen som helst utsikt til å få «Fram» flott i noen av dem. Men selv om så hadde vært, hadde det ikke hatt noen betydning, for ingen av dem var såpass store at de kunde ha bragt oss mange kabellengdene nordover. Enkelte ganger så det visstnok ut på himmelen som det kunde være større strekninger av åpent vann i nærheten, og det hendte at vi fra tønnen kunde se store åpne klarer i horisonten; men heller ikke de kunde være større enn at de blev av liten betydning når det gjaldt å komme frem med skute. Sangvinikerne ombord tilla disse åpninger mere verd. Den 15. juni heter det i dagboken: «Det er adskillige råker å se i forskjellige retninger; men ingen av dem er brede eller har synderlig størrelse. Styrmannen maser imidlertid stadig med at vi nok skal få åpent vann innen høsten, så vi kan karre oss nordefter. Det later til å være en almindelig utbredt tro blandt de andre også, når jeg undtar Sverdrup da. Men hvor de vil ta sitt åpne vann fra, det vet ikke jeg. Ellers er dette vel den første ekspedisjon som driver i isen uten å tilbringe sommeren med å speide efter åpent vann, og sukke og lengte efter at isen skal åpne sig. Jeg bare ønsker den må holde sammen, og peise på og drive nordover. Alt er avhengig av hvad en venter sig her i livet. En forbereder sig på å seile i åpent vann kanskje like til polen, men kommer fast i isen, og sørger; en annen innretter sig bare på å komme fast, men blir ikke bedrøvet om han
