op håvene idag; de blev satt ut i forgårs. I den øverste, som hang nær overflaten, var det mest amphipoder; i Murrays nett, som hang omtrent 100 m. nede, var det adskillige små crustaceer og en del annet smått med sterkt fosforeserende lys, så innholdet så ut som ildmørje da jeg tømte det ut ved lampelyset i byssen. Til min forbauselse viste linen nordvestover, og det enda vinden nu forhåpentlig gir oss sterk nordlig drift. For å få greie på dette, satte jeg på ny håven ut i eftermiddag; men så snart den kom litt under isen, bar det straks nordvestefter igjen, og slik pekte den hele eftermiddagen utover. Hvordan skal dette forklares? Skulde vi allikevel ha en nordvestgående strøm? Fremtiden vil vel vise det. Vi kan regne to streker misvisning og deviasjon, og da blir det altså rettvisende NNV den strømmen skulde gå. – Det later til å være sterk bevegelse i isen; den har åpnet sig og dannet råker på flere steder.»
«Torsdag den 22. februar. I kveld har vi endelig fått nordvesten, som vi lenge har fryktet for. Kl. 9 blåser den temmelig sterkt fra NNV. En observasjon av Capella nu i eftermiddag synes å tyde på at vi iallfall ikke er nordligere enn 80° 11', og det efter næsten fire døgns sønnenvind. Hvad pokker er det? Har isen tatt dødvann, og vil hverken frem eller tilbake? – Isen om styrbord hadde igår sprukket litt bortenfor bjørnesaksen. Tykkelsen i det sammenhengende flaket var 3,45 m; men dessuten var der skrudd inn adskillig annen is under det. Flaket viste i bruddet en utpreget lagdelt bygning, som kunde minne litt om lagdelingen i isbreer. Det manglet heller ikke på skitnere eller mørkere lag, farvet av de brunrøde organismer som lever i vannet, og som jeg tidligere har funnet. Lagene viste sig på flere steder buet og brukket, aldeles som de geologiske lag i jordskorpen, noe som tydeligvis er fremkalt ved det horisontale trykk i isen under skruing. Det var særlig fremtredende på ett sted, nær en stor skrugar som blev dannet under den siste skruingen. Dette tykke flak på over 3 m. var dessuten bøiet i store bølger, uten å briste. Skrugarene hadde tynget flaket ned, så overflaten av det lå i vannskorpen, mens den på andre steder var en halv meter og vel det over vannet; her var da gjerne flaket løftet av is som var skrudd inn under det. . Det hele viser hvor ytterst plastiske disse flak er, tross kulden; under skruingen har det vel vært ÷ 20° til ÷ 30° i isen nær overflaten. På mange steder var dog bøiningen blitt for sterk; der var dannet sprekker, som ofte var dekket av løs sne.
