som Nordamerikas eskimoer, hadde imidlertid lenge før polarferdene begynte opdaget et annet og sikrere middel til å befare disse sne- og ismarker, og det var sleden, som regel trukket av hunder. Det var i Sibiria dette ypperlige fremkomst-middel først blev tatt i polarforskningens tjeneste; allerede i det 17de og 18de århundre gjorde russerne der sledereiser av den største utstrekning, og kartla hele den sibiriske kyst like fra Europas grense til Bering-stredet. Ja, de reiste ikke bare langs kystene, men gikk tilmed over selve drivisen til de Nysibiriske Øer, og endog nordenfor dem. Neppe noensteds har reisende hatt så mange lidelser og vist så megen utholdenhet.
I Amerika blev sleden også tidlig brukt av engelskmennene til utforskning av Ishavets kyster. Det var snart den indianske sledeform, toboggan, og snart den eskimoiske som blev anvendt. Hos dem fikk sledereisene sin høieste utvikling under M’Clintocks dyktige ledelse. Mens russerne som oftest hadde fart med mange hunder og bare noen få mann ifølge, brukte engelskmennene mange flere folk på sine reiser, og sledene blev enten helt eller delvis trukket av menn. Enkelte (som M’Clintock) anvendte også en god del hunder. Under det mest energiske forsøk som noensinne er gjort på å nå høie bredder, Markhams merkelige marsj mot nord fra «Alerts» vinterhavn, var der 33 mann med, som selv måtte trekke, skjønt de hadde ikke få hunder ombord. Amerikaneren Peary har på den grønlandske innlands-is optatt den annen metode ved å anvende så få menn og så mange hunder som mulig. Hundenes store betydning for sledereiser stod allerede før min Grønlands-ferd klart for mig, og når jeg ikke anvendte dem der, var det bare fordi jeg ikke kunde opdrive noen brukbare hunder.
Ennu kan nevnes en tredje reisemåte som er anvendt i de arktiske egne; det er med båt og slede i forening. Allerede om de gamle nordmenn heter det i sagaene og Kongespeilet, at de i Grønlandshavet måtte trekke sine båter over isen dagevis for å berge sig og nå land. Den første som egentlig brukte denne måte å komme frem på i forskningens tjeneste var Parry, som under sitt berømte forsøk på å nå polen i 1827 forlot sitt skib og trengte over drivisen nordover med båter som han trakk på sleder. Han kom også til den høieste bredde, 82° 45’, som på lange tider blev nådd; men her drev strømmen ham hurtigere
