fikk jeg min strydott ut, og gav den for sikkerhets skyld en siste kule i hodet. Hundene stod og gjødde tett innpå så lenge den rørte sig; men nu, da dødens stillhet kom, trakk de sig forskrekket tilbake; de trodde vel at det var en ny krigslist av fienden. Det var en liten mager tass av en bjørn, en fjorunge, som hadde voldt all denne ståhei.
Mens et par flådde dyret, drog jeg nordvestover for å lete efter de savnede hundene. Jeg hadde ikke gått langt, før jeg blev vâr at hundene som fulgte mig været mot nord og vilde dra den vei. Men snart blev de engstelige, og var ikke til å få frem; holdt sig på siden av mig eller helst bak. Jeg holdt børsen ferdig mens jeg krabbet på alle fire over skru-isen, som ikke nettop var meget jevn. Øinene stirret fremover; men det var ikke langt de rakk i dette mørket – det var så vidt jeg kunde skimte hundene som svarte skygger, når de kom noen få skritt fra mig. Hvert øieblikk ventet jeg å se en svær skikkelse reise sig mellem kossene forut, eller komme settende bent på. Hundene blev mer og mer forsiktige, et par satte sig på enden, men syntes vel det var skam å la mig gå alene, og drog sig langsomt efter. En fortvilet is å kave sig frem gjennem! Å krype på fire gir ikke nettop den bekvemmeste stilling å skyte i, om bjørnen plutselig skulde falle over en; men gjorde den ikke det, eller satte på hundene, hadde jeg ikke noe håp om å få den – om der var noen da. Vi var kommet ut på noe slett-is. Det var altfor klart at her måtte være noe like ved. I det samme skimtet jeg noe mørkt på isen rett foran som lignet et dyr. Jeg bøide mig ned – det var «Johansens venn», stakkar, den sorte hunden med hvit haletipp, stivfrossen og sørgelig tilredt. Like ved siden lå enda noe mørkt; jeg bøide mig igjen, og fant den annen av de savnede hunder, bror til «Suggen», likvakten. Den så næsten hel ut, bare bitt litt i hodet; den var heller ikke ganske stivfrossen. Rundt om syntes det å være blod utover isen. Jeg gjorde en runde omkring, men der var ingenting å opdage. Hundene stod bare på ærbødig avstand, og stirret og været mot sine døde kamerater. – Litt senere gikk et par av oss avsted for å hente hundeskrottene. Vi tok løkt med for å se efter bjørnespor, om der ikke skulde ha vært noen storkarer med i følget. Vi krabbet oss frem gjennem skru-isen. «Kom hit, Bentsen, med løkta! Tro det ikke er noe spor her?» Bentsen kom, og vi lyste ned på noen fordypninger i sneen – bjørneslag, det var sikkert nok; men bare efter
