de 34–35 graders kulde vil drive oss ned, dirrer igjen noen vidunderlige toner hen over strengene, og vi blir til vi har frosset både nese og ører. Til slutt et stormende fyrverkeri; det brenner slik at en hvert øieblikk venter å få det ned på isen til sig, himmelen kan ikke lenger rumme det. Så holder jeg ikke ut mer; tynnklædt, uten skikkelig lue og uten votter, kjenner jeg ikke kropp og lemmer lenger og kryper ned.»
«Søndag den 10. desember. Atter en fredelig søndag. Dagens tekst i den engelske almanakk er: «He is happy whose circumstances suit his temper; but he is more excellent who can suit his temper to any circumstances» (Hume)[1]. Meget sant, og nettop den livsvisdom jeg øver mig i for øieblikket. Jeg ligger her på køien i elektrisk lys, spiser kake og drikker øl mens jeg skriver i dagboken, tar så en bok og legger mig til å lese og sove. Hele dagen har buelampen skinnet som en sol over vår glade tilværelse, og det er ingen sak å skille hjerter fra ruter i våre skitne kort. Det er merkelig slik virkning lyset har. Jeg tror jeg blir ildtilbeder. I grunnen er det rart at ikke ildtilbederne er opstått i polarlandene.
Her utgis en avis ombord nu. «Framsjå» heter den, og doktoren er uansvarlig redaktør. Første nummer blev oplest i kveld, og vakte stor munterhet. Der stod blandt annet:
«VINTER I ISEN
(Bidrag til spebarnet «Framsjå».)
Opi isen ligger der et skib, san,
mast og seil bedekket er av is, san;
men fra skibets hytte
kan man, hvis man lytter,
høre at der finnes liv, san.
Hvad er det, san?
Kom og se, san!
Det er Nansenkara som at ler, san.
Om kvelden hører man et evig klask, san,
gamle fetta kort slår dask i dask, san.
Hvis man ikke melder,
Nordahl Bentsen skjelder
- ↑ Den er lykkelig hvis omgivelser stemmer med hans sinn; men den er mere utmerket som kan stemme sitt sinn efter alle omgivelser.
