forfattet av skibets læge. Der var premier til alle mann. Første premievinner fikk «Fram»s trekors til å bære om halsen i et hvitt bendelbånd; siste premievinner et speil, til å speile sin falne storhet i. Den kveld var det også lovlig å røke i salongen, og til pipene og toddyen kom så en livlig whist, som endte den vellykkede dag.
Når jeg nu sitter her alene, går tankene av sig selv tilbake til det år som er svunnet siden vi stod der oppe på plattformen, og hun slo champagnen mot baugen og sa: ««Fram» skal du hete,» og det tunge sterke skrog sakte begynte å gli. Jeg klemte henne i hånden, tårene trengte sig frem i øinene og gråten op i halsen, så en ikke fikk et ord frem. Det prektige skrog som dukket i det glitrende vannet derute, soldisen som lå og dirret over det hele – aldri glemmer jeg det øieblikk vi stod der sammen og så utover. Og nu – alt som er hendt i disse siste fire måneder! Skilt; hav og land og is og kommende år ligger mellem oss, – fortsettelsen av det som hendte den gang. Hvor lenge skal det vare? Jeg har så vondt for å tro at jeg ikke snart skal se hjemmet igjen. Når jeg begynner å tenke, skjønner jeg jo at det kan vare lenge, lenge, men vil dog ikke tro det.
Idag tok vi også høitidelig farvel med solen. Med sin halve skive var den ved middagstid for siste gang over isranden i syd, et matt, rødglødende, flattrykt legeme uten varme. Så går vi da inn i vinternatten; – hvad vil den bringe oss, hvor vil vi være når solen kommer tilbake? Til bot for solen har vi det vidunderligste måneskinn, natt og dag går månen rundt himmelen. – Der er, merkelig nok, lite skruing nu, bare ganske ubetydelig en enkelt gang. Derimot åpner isen sig ofte meget, så det er store klarer på flere kanter; idag var der noen nokså store på sydsiden av oss.»
«Fredag den 27. oktober. Loddskudd imorges gav 95 m.'s dybde. Efter observasjonene igår eftermiddag er vi omtrent 3' nordligere og litt vestligere enn den 19. Det er pokker som vi ligger her og roter. Vi må være kommet inn i et hull hvor isen maler rundt og ikke vil avsted. På denne vis går tiden uten at vi utretter noen ting, og gud vet når det vil ta ende. Fikk vi bare en dugelig sønnenvind som drev oss nordefter og ut av dette svineri! – Karene har idag tatt op roret igjen. Som de i eftermiddag holdt på med det, blev der med ett lyst som klare dagen. Et blålighvitt lys. Johansen kom springende ned i
