Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/151

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

den gamle måtte jo være i nærheten; hundene gjødde også meget ennu. Nu mente alle å ha sett to i følge, og fant det sannsynlig at den annen også var skadeskutt. Johansen og Hendriksen hørte det stønne langt borte, da de nu senere var ute på isen for å hente en kniv de hadde glemt igjen. Den drepte bjørn blev trukket ombord og flådd med én gang, før den fikk tid til å stivne i kulden.

«Søndag den 15. oktober. Til vår forundring slaknet ikke isen synderlig op i natt efter den sterke skruingen; og hvad verre var, idag morges heller ingen antydning til slakking – nu da vi endelig var fullt ferdige til å gå. Svake tegn til det viste sig litt senere; jeg gav ordre til å fyre op, og tok imens en tur på isen for å se efter sporene fra igår kveld. Jeg fant slag ikke alene efter den bjørn som var felt, og en større, som kunde være moren, men også efter en tredje, som måtte være hårdt såret, da den tildels hadde slept bakkroppen og hadde latt et bredt blodspor efter sig. Efter å ha fulgt slagene et godt stykke, og opdaget at jeg ikke hadde andre våben til å gjøre det av med dem enn tørre nevene, fant jeg det vel så heldig å gå ombord efter en børse, og få noen folk med til å trekke bjørnene tilbake. Jeg hadde så smått håpet at isen imens skulde ha slaknet, så vi i steden kunde gå nordover med «Fram», – men så godt var det nu ikke. Jeg spente derfor skiene på og skar avsted igjen med en del hunder i følge. Noen av kameratene kom efter. Et stykke fremme kom vi til sengen hvor den hadde ligget om natten. Stakkars dyr, en fæl natt! Og ved siden av så jeg slagene efter moren. Det grøsste i en ved tanken på hvordan hun hadde gått og voktet sitt syke barn, som måtte ha fått ryggen skutt over. Snart nådde vi igjen krøplingen, som slepte sig avsted over isen som best den kunde. Da den ingen annen utvei så, kastet den sig i en liten åpning, hvor den dukket gang efter gang. Mens vi laget til en rennesnare, kringsatte hundene hullet som rasende; det var vanskelig å holde dem fra å jumpe like ut i vannet til bjørnen. Endelig var vi ferdige, og næste gang dyret kom op fikk det snaren rundt den ene labben og en kule i hodet. Mens de andre drog den ombord, fulgte jeg moren et stykke på slagene, men kunde ikke finne henne. Og snart måtte jeg vende om, for å se om der ikke var utsikt til å få røre på «Fram». Jeg fant imidlertid at isen, istedenfor å slakne, hadde skrudd litt sammen igjen om henne, nettop på den tid da slakkingen