Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/150

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

optil 15 meter høie. Dette er eventyr. Slike fantastiske beskrivelser må være fremkommet ved at vedkommende forfatter ikke har gjort målinger. Under hele vår drift og vår ferden over ismarkene der nord så jeg bare en eneste gang et koss hvis høide med sikkerhet var over 7 m. Dessverre hadde jeg ikke anledning til å måle det; men jeg tror å kunne si at det var henimot 10 m. høit. Alle de høieste koss jeg målte – og de var mange – var gjerne mellem 6 og 7 m., og det er en ren undtagelse at hav-isen blir skrudd op til høider på mer enn 8 m.

«Lørdag den 14. oktober. Vi har idag fått roret påsatt; maskinen er også såpass i orden at vi er klar til å gå nordover når isen åpner sig imorgen formiddag. Den slakner og skruer sammen aldeles regelmessig to ganger i døgnet fremdeles, så vi nøiaktig kan si på forhånd når det kommer. Også idag hadde vi samme åpne klaren nordover, og nordenfor stort åpent hav så langt vi kunde se. Hvad kan det være? Nu ikveld var skruingen temmelig voldsom. Flakene stuvet sig op til midt på «Fram» om babord, etpar ganger holdt de tilmed på å gå over rekken ved svalkelemmen. Men så brotnet isen under dem, og de blev tatt under til slutt allikevel. Det er ikke tykk is, og den kan ikke skade synderlig; men det er voldsomt til makt som ligger på. Uavlatelig siger massene frem; de kunde synes uimotståelige; men like så langsomt og sikkert blir de knust mot «Fram»s sider. Nu klokken halv ni er endelig skruingen ophørt. Klar kveld, tindrende stjerner og flammende nordlys.»

Som jeg hadde sluttet dagboken, var gått til køis, og lå og leste om kampen for tilværelsen i «Artenes oprinnelse», hørte jeg at hundene holdt mere leven enn vanlig utenfor på isen. Jeg ropte inn i salongen at en måtte gå og se «om det var bjørn bikkjene gjødde på». Scott-Hansen gikk; han kom snart igjen, trodde å ha sett et stort dyr i mørket. «Ja, så skyt den da!» Jo det skulde han, og op bar det med ham og med flere. Så smalt et skudd på dekket over hodet mitt, så et til; skudd efter skudd, ialt ni. Johansen og Hendriksen kom springende ned for å hente flere patroner; de påstod bjørnen var skutt, for den brølte så fælt. Men de hadde bare så vidt skimtet noe stort grå-hvitt som rørte sig mellem hundene derute i mørket. Nu skulde de avsted på isen efter den. Fire mann drog i vei, og et stykke borte fant de virkelig en død bjørn, truffet av to kuler. Det var en unge. Men