En slik skruing er unektelig et veldig skuespill. Man føler sig som
man stod ansikt til ansikt med jetter, og det er ikke noe under at fryktsomme
sjeler lar sig imponere og tror at alt må bøie sig; for når
skruingen begynner for alvor, da er det som der ikke fantes det punkt
på jordens overflate som ikke kunde rokkes, som ikke rister og bever.
Først en tordnende dur som av jordskjelv langt borte i det store øde;
så durer det på forskjellige kanter, kommer nærmere og nærmere, den
stille isverden gjenlyder av drønnene, naturens jetter er våknet til kamp.
Isen sprekker på alle kanter, den begynner å veltes op, – og med ett
slag står du midt i det. Det hviner og braker omkring dig, du kjenner
isen skjelve og knake under føttene, ingenting er i ro lenger. I halvmørket
kan du se hvorledes isen knuses og tårner sig op i høie rygger,
nærmere og nærmere mot dig. Du kan skimte flak på 3–4–5 meters
tykkelse bli knust og løftet op på hverandre som var det fjærballer,
de rykker nærmere innpå, du springer unda for å berge livet. Men der
sprekker grunnen like foran dig, et svart gap åpner sig, vannet strømmer
inn. Du kaster dig til siden – men der øiner du gjennem mørket
en ny rygg av veltende is-stykker som drar den annen imøte. På nok
en kant prøver du – også der det samme. Det durer og dundrer som
av den veldigste foss på alle kanter, smell efter smell som av
kanonsalver. Det trekker sig sammen om dig, flaket du står på blir mindre
og mindre, vann fosser innover – der finnes ingen annen redning enn å
springe over de rullende is-stykker for å komme på den annen side
av skruryggene. Men så stilner det av igjen, larmen drar videre, og litt
efter litt taper den sig langt derute i det fjerne.
Slik går det for sig der nord, måned efter måned og år efter år. Isen sprekker og tårnes op i forskjellige retninger. Så man den i fugleperspektiv, vilde det se ut som den var inndelt i ruter og masker ved et endeløst nett av skrurygger eller skrugarer (som vi kalte dem fordi de minnet så meget om snedekte stengarer hjemme, slike som på mange kanter av landet brukes til å inngjerde jordteigene med). Ved første øiekast kunde disse skrugarer synes å være strødd i alle mulige retninger; men ved nærmere undersøkelse trodde jeg dog å opdage visse retninger de særlig strakte sig i; som regel dannes de nemlig tvers på retningen av det trykk i isen som fremkaller dem. I beretninger om polarferder ser man ofte omtalt skrugarer og skrukoss som skulde være
