en liten arktisk orm (spadella) som svømmer fritt i sjøen. Det er forresten vanskelig å få anledning til litt fiskeri her. Ikke før har en fått en gløtt å slippe greiene sine ned gjennem, så skruer det sammen igjen, og en må hale op det forteste en kan for ikke å få linen skåret over og miste det hele. Det er synd, for her kunde være litt av hvert å finne. Også morild[1] ser vi så fort isen bare åpner sig litt. Her er langt fra så lite dyreliv som en skulde ventet.»
«Fredag den 13. oktober. Nu sitter vi altså midt oppe i det som alle spådommer så vår fare i. Det skruer og braker på alle kanter rundt om oss, flakene tårner sig op i lange murer og høie hauger som kunde rekke et stykke op på «Fram»s rigg, – isen gjør sitt beste for å få «Fram» malt i stykker. Men her sitter vi ganske rolig, går ikke op en gang for å se på ødeleggelsen; praten og latteren fortsetter som ellers. I natt skrudde det voldsomt rundt vårt gamle hundeflak; isen hadde veltet sig innover det, høiere enn de høieste topper på det. Vår brønn, som hittil har gitt oss godt drikkevann, hadde den rent ødelagt og fylt med sjøvann, og så veket den sig over vårt aktere isanker og stållinen som ankeret var festet med, og begrov begge deler så vel at vi senere måtte kappe linen. Så videre innover de planker og sleder som stod på isen. Nu endelig fikk vakten purret alle mann ut for å berge; for nu var hundene også i fare der de stod bundet. Så revnet flaket midt over. Idag morges var alt en eneste sørgelig forvirring ute på isen – glitrende i en henrivende sol. Rundt omkring høie, bratt opskrudde ismurer. Merkelig nok hadde vi ligget nettop i randen av den verste ødeleggelsen, og slapp fra det med tapet av et isanker, en stump stålline, noen planker og trematerialer og en halv samojedslede, som alt sammen også godt kunde vært spart, var der blitt tatt fatt litt i tide. Men de er blitt så likegyldige for skruing nu, karene, at de går ikke op og ser, om det braker aldri så meget; skuten holder nok, og da er det ikke noe annet som kan ta skade heller, uten isen, mener de vel.
Om formiddagen slaknet det igjen, og snart lå vi i en stor klare som igår. Også nu strakte den sig langt nordover mot himmelranden, og den samme mørke luft nordenfor tydet på utstrakt åpent vann. Nu gav
jeg ordre til å sette maskinen sammen igjen; det skulde kunne skje på
- ↑ Denne morild skyldes vesentlig små selvlysende krepsdyr (copepoder).
