stor og rødgul, med en gul ring omkring, og lette gullfarvede skyer seiler på det blå teppe – – Så rister nordlyset sitt sølvglitrende slør utover hvelvet, snart gult, snart grønt, snart rødlig; spredes; samler sig igjen i urolig jag; vugger så i lysende sølvbånd med rike folder; glitrende strålebølger farer henover; og glansen svinner for et øieblikk. Nu leker det med noen flammespisser helt oppe ved zenit, med ett skyter en kraftig stråle opigjennem like fra himmelranden – så smelter hele sløret vekk i måneglansen. Det er som en hører sukk av en bortdragende ånd. Bare hist og her svevende lysskyer, vage som en anelse – det er støvet fra hans glitrende kappe. Men nu vokser de igjen, nye lyn skyter op; en endeløs lek. Og så alltid denne stillhet, gripende som en uendelighetens evige symfoni. – Jeg har aldri kunnet fatte at denne jord en gang skal stivne og bli øde og tom. Hvortil da all denne skjønnhet? Ikke et vesen å gi lykke. Nu aner jeg det. Her er den kommende jord, her er skjønnheten og døden. Men hvorfor? Ja, hvorfor alle disse kloder? Les svaret der ute i det blå stjernerum» . . . .
«Onsdag den 27. september. Gråvær og sterk vind fra sydsydvest. Nordahl, som idag er kokk, skulde hale op salt kjøtt, som hadde hengt i sjøen i en sekk i to døgn for å vannes ut. Idet han fikk det op, ropte han forferdet at det var fullt av dyr, slapp sekken og gjorde et jump innover isen, mens dyrene spratt utover til alle kanter. Det viste sig å være amphipoder eller tanglopper, som hadde ett sig inn i kjøttet. Der var i litervis av dem både inni og utenpå sekken. En gledelig opdagelse; en skal da ikke behøve å sulte ihjel, om galt skulde gå, når en har slik mat bare en henger en sekk i vannet.»
«Torsdag den 28. september. Snefokk og vind. Idag slo befrielsens time for hundene. Hittil har de i grunnen ført en sørgelig tilværelse her ombord. Bundet like fra vi tok dem i Kjabarova. Snart har sjøen under alle slingringene brutt over dem og skyllet dem med svalkevannet hit og dit; snart har de hengt sig op i koblene og har hylt jammerlig; snart traff hele spruten fra vannslangen dem når dekket blev spylt. Sjøsyke har de vært; i styggvær som godvær har de fått ligge på den plass en hård skjebne nu engang hadde naglet dem til, uten annen bevegelse enn de kunde få ved å gå frem og tilbake så langt det korte kobbel rakk. Prektige dyr, slik blir dere behandlet
