over natten, som regel av flere spillepartier rundt salongbordet. Samtidig kunde en eller annen sette sig til orgelet og ved hjelp av sveiven utføre noen av våre praktfulle nummere, eller Johansen kunde ta frem trekkspillet og gi oss et vakkert stykke. Hans glansnummere var «O Susanna» og «Napoleons marsj over Alpene i åpen båt». Så blev der køiet utover omkring midnatt, og vakt satt for natten. Hver mann hadde å gå én time. Det mest anstrengende arbeide som da pålå dem syntes å være å skrive i sine dagbøker, og lye efter når hundene gjødde, om det skulde være bjørn i farvannet. Hver fjerde eller hver annen time måtte dessuten vaktmannen op eller ut på isen for å gjøre meteorologiske observasjoner.
I det hele tror jeg det kan sies at tiden gikk godt, og vi befant oss unektelig vel ved de regelmessige vaner som blev påtvunget oss.
Mine optegnelser fra dag til dag tror jeg er best skikket til å gi en forestilling om vårt liv i dets ensformighet. Det er ikke store begivenheter som berettes her; men nettop i sin fattigdom gir de et billede – vårt liv var nu engang ikke anderledes. Jeg skal gjengi endel av dem, slik som jeg finner dem i dagboken.
«Tirsdag den 26. september. Vakkert vær. Solen begynner å dale nu; den var 9° over horisonten ved middag; vinteren nærmer sig hurtig. Det er 8 graders kulde nu i kveld; men vi kjenner ikke det er koldt. Dessverre viser ikke observasjonen idag noen synderlig drift nordover; vi skulde ennu være på 78° og 50' n. br.
Jeg drev om ute på flaket utover kvelden. Noe mere vidunderlig skjønt enn polarnatten finnes ikke. Et drømmesyn med alle sjelens fineste toner. Det er som om det var farvet eter; alt ånder over i hverandre; en opfatter ikke hvor én tone begynner og den annen ender, og dog er de der. Ingen former; alt demrende, drømmende farvemusikk, en fjern uendelig melodi i dempede strengetoner. Men er ikke all livets skjønnhet slik, høi og fin og ren som denne natt? Gi det sterkere farver, og det er ikke lenger så skjønt. – Som en umåtelig kuppel hvelver himmelen sig over dig, blå der oppe, grønn nedover mot randen, nederst nede lilla fiolett. Henover ismarkene kolde blåfiolette skygger, og lysere toner i rosa der hvor kantene vender mot skjæret av den svunne dag. Oppe på det blå hvelv blinker stjernene samme fred som alltid, venner som aldri svikter. I syd står månen
