Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/122

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

lenger nordover. Jeg mente nu vi var på omtrent 78½°. Flere ganger den dagen prøvde vi å ta loddskudd, men rakk ikke bunnen med 400 meter line.

«Fredag den 22. september. Påny strålende solblankt vær og hvit blendende is nordover. Før lå vi stille for skodde og kunde ingen vei gå; nu har vi det siktbart og vet like lite hvorhen. Det ser ut til at vi er ved nordenden av den åpne sjø. Vestenfor oss synes det som om iskanten strekker sig sydover igjen. Nordenfor oss er isen tett og hvit, bare en liten klare eller en vannpytt hist og her, og himmelen hvitblå i brynet overalt. Fra øst var det vi kom; men der har vi jo i grunnen sett lite, og i mangel av noe bedre er det vel likest å gå litt den vei for å se om der ikke skulde være åpninger i isen. Var det bare tid, vilde jeg helst dra avsted østover like til Sannikovs Ø eller helst til Bennett Land, for å se hvordan forholdene er der; men det er for sent nu. Snart fryser sjøen, og da kunde en lett bli innestengt på et sted hvor en ikke hadde lyst til å være. Tidligere polar-ekspedisjoner har jo visstnok ansett det som en nødvendighet å holde sig i nærheten av en kyst. Det er det jeg nettop vil undgå, da det er drift i isen jeg søker, og er redd for å bli stanset av kystene. – Her synes det derfor i grunnen ganske bra å overgi sig, og da jeg snart fant at iskanten østover vilde tvinge oss syd igjen, vendte vi og la foreløbig fast til et stort iskoss. – Her er åpent vann omkring, bare enkelte store flak hist og her; men det står for mig som dette blir vår havn for godt.

Stor lusekrig idag. Hvor vi har fått de fripassasjerene fra aner jeg ikke. Vi farer omkring med den store dampslangen, overalt hvor vi kan tenke oss muligheten av at der finnes fiender, på madrasser, sofaputer og alt slikt. Alle klærne stappes i en tønne; den lukkes tett til; så dampslangen nedi der og full steam på. Det suser og bruser derinne, tyter litt ut hist og her i sprekkene, og vi synes at nu må dyrene ha det godt og varmt. Isj – så revner tønnen, dampen står ut av alle ender, og med ett springer lokket langt bortover dekket med en voldsom eksplosjon. Det er en uhyggelig fiende; men jeg har det håp at der er ryddet ordentlig op iblandt dem. – Juell gjorde det bekjente eksperiment: satte en lus på en plankeende og vilde ha henne til å gå mot nord. Men hun rørte sig ikke. Så tok han en spekk-krok og banket på henne for å få henne til å gå; men hun stod bare og