en kunde se tydelig. Det syntes å måtte være Bjelkov-øen, og en stor lyse vi hadde lenger øst måtte være gjenskinnet fra selve den snedekte Kotelnoi. Egentlig hadde jeg jo hatt lyst til å gå inn her, dels for å se litt av dette interessante landet, dels også for å undersøke de depoter som jeg visste var oprettet for oss her ved baron Tolls vennlige omsorg; men tiden var for knapp, og nordefter så havet ut til å ligge åpent. Utsiktene syntes gode, og det var med eiendommelige følelser vi bar nordover, stadig nordover, i åpen sjø. Hvad vil morgendagen bringe? Skuffelser, eller håp? Går alt godt, skulde vi da komme under Sannikovs land, det som ennu ingen fot har betrådt. – En selsom stemning ved å seile slik i svarte natten inn i en ukjent verden, over er åpent hav med dønning, som ingen skute, ingen båt har vugget på. Det er som vi var hundrer av mil sørpå. Også luften er jo så mild til å være i midten av september på disse bredder.»
«Tirsdag den 19. september. Dette er den skjønneste seilas jeg har oplevet. Mot nord, stadig mot nord, for god vind, alt det seil og damp vil trekke – åpent hav, mil efter mil, vakt efter vakt, gjennem ukjente strøk – og sjøen næsten mere og mere isfri. Hvor lenge vil det vare? – Under min vandring op og ned på broen glir øiet stadig mot nord, stirrer og stirrer, inn i fremtiden. Men alltid samme mørke himmel forut, med varsel om åpent farvann. Nu står planen sin svenneprøve. Det er som lykken hadde vendt sig med oss, like siden 6. september. Alt vi ser er «bare rent vann», som Hendriksen svarte fra tønnen, da jeg praiet op til ham. Som han senere på formiddagen stod ved roret, mens jeg gikk op og ned på broen, sa han med ett: «Nu vet de ikke, der hjemme i Norge, at vi seiler her mot polen i klart vann. Nei, de tror ikke vi er kommet så langt.» Og det er visst sant; jeg hadde heller ikke trodd det, om noen hadde sagt mig det for to uker siden. Og likefullt er det bare hvad alle mine overlegninger og slutninger førte mig til; her måtte jo være åpent vann et godt stykke nordover. Men sjelden slår ens planer så godt til. På ingen kant øines is-lyse, selv ikke nu i kveld. Land så vi intet av hele dagen; men om morgenen og formiddagen hadde vi tåke og usiktbart vær, så vi tilmed gikk med halv fart, da vi mente å kunne vente land. Nu er vi snart på 77° n. br.; men hvor lenge skal det vare? Jeg har hele tiden sagt jeg skulde være glad ved å nå 78°; men Sverdrup er mindre nøisom, han
