lervann. Dypt kunde laget ikke være, da kjølvannet var ganske klart bak oss. Lervannet blev likesom skummet til to sider av skuten. Jeg lot loddet kaste, og som jeg ventet fant vi grunnere vann, først 15 meter, så 12, så 10 meter. Nu stoppet vi og slo akterover. Dette så mistenkelig ut, og rundt omkring lå flakene på grunn. Her gikk også en rivende strøm nordostover. Mens loddet stadig blev kastet, gikk vi igjen sakte forover. Heldigvis holdt det sig på 10 meter. Efter en stund blev det påny dypere, og nu gikk vi på med full fart igjen. Snart var vi ute i blåe sjøen på den andre siden. Grensene mellem dette brune overflatevann og det klare blå var meget skarpe. Lervannet kom tydeligvis fra en eller annen elv litt sønnenfor.
Fra denne odden skar landet inn i østlig retning og dannet en bred bukt, som har fått navnet Von Toll's Bukt. Vi holdt øst og nordøstover i råken mellem isen og land. Ut på eftermiddagen blev råken ganske smal, så vi kom like under kysten, som nu igjen skar nordover. Langs med den fulgte vi så i en trang landråk, hvor dybden var fra 10 til 15 meter, men måtte stanse om kvelden, da isen lå tett til stranden forut.
Landet her hadde hele veien stor likhet med Jalmal. Det samme lave slettelandet, bare litt mere bakket, og med noen høidedrag et stykke inne.
Det var mange renflokker å se innover slettene, og næste morgen (8. september) tok jeg en tur i land på jakt. Efter å ha skutt et dyr gikk jeg innover for å se efter flere. Men snart drog en overraskende opdagelse hele min opmerksomhet til sig, og jeg glemte mitt egentlige ærend. Det var en stor fjord som skar sig inn gjennem landet i nord for mig. Jeg gikk så langt jeg syntes jeg kunde for å finne nærmere rede på den, men fikk enda ikke se enden. Den strakte sig bred og mektig innigjennem østover, helt under noen blå fjell langt, langt inne, og disse fjell syntes å senke sig ned mot vannet ytterst ute nær syns randen; bakenom dem kunde jeg ingenting se hverken av land eller fjell.
På de lersletter jeg her trasket over lå der overalt strødd mektige vandreblokker av mange forskjellige bergarter, og de kan ikke være
bragt dit av annet enn istidens mektige breer.[1] Av liv var det ikke
- ↑ Overalt hvor vi var i land på Sibirias nordlige kyst, fant jeg spor efter en istid. På Renøen hadde jeg 21. august funnet skuringsmerker på berget i stranden, som lå tørt ved lavvann På Taimyr-øen såes overalt tallrike vandreblokker, og nu her det samme. Lengere nord, øst for Kapp Tsjeljuskin, fant jeg dem også. Sammenstiller man disse iakttagelser med baron Tolls opdagelse av fossile isbreer og andre istidsmerker på de Nysibiriske Øer og gammelt bremateriale i strøket mellem Olenek og Anabara, må det vel ansees for sannsynlig at iallfall en større del av det nordlige Sibiria har vært dekket av breer.
