Denne antagelse blev ytterligere støttet ved de erfaringer vi gjorde lengere nord.
Den 27. august var det tett tåke om formiddagen. Tidlig på eftermiddagen kom vi op under iskanten og fulgte den nordøstover. Da tåken lettet litt, fikk vi land i sikte, og klokken 7 eftermiddag var vi omtrent en kvartmil av det.
Det var det samme avskurte og avrundede land, dekket av lere og med større og mindre stener strødd utover gress- og mosesletten. Vi så nes og odder fremfor oss, utenfor lå øer, innimellem strakte sig sund og fjorder; men overalt var der lukket med is, og skodden tillot oss ikke å se langt. Det hele tok sig underlig tyst ut i denne ekte arktiske tåkebelysning som var gråhvit av gjenskinnet fra isen, mens det mørke land gav en selsom kontrastvirkning. Vi var ikke viss på enten dette var landet ved Taimyr Sund eller ved Kapp Palander, men blev for alle tilfelles skyld enige om å holde nordlig kurs for å gå klar av Almqvists Øer, som Nordenskiöld på sitt kart avmerker utenfor Taimyr-øen. Holdt vi en vakt kursen nord, eller nord til vest, så skulde vi efter det være helt sikre og kunde igjen holde mere østover. Vi forregnet oss dog. Ved midnatt vendte vi nordøstover; men klokken 4 om morgenen (den 28. august) dukket der land frem av skodden forut, en halv kvartmil av. Sverdrup, som da var på dekket, mente at det var det høieste land vi hadde sett på denne reisen siden vi forlot Norge. Da han følgelig tok det for fastlandet, vilde han gå utenom, men måtte holde av for is. Vi holdt ned i vestsydvestlig retning, og først klokken 9 om formiddagen nådde vi rundt vestpynten av en stor ø og kunde gå nordover. Overalt var det mange øer eller odder innenfor oss i øst, med fast is imellem. Vi fulgte den faste iskant og fortsatte hele formiddagen med å gå mot sterk strøm langs landet nordover. Aldri vilde det ta ende. Uoverensstemmelsen med alle kjente karter begynte å bli mere og mere påfallende og satte mig i adskillig forlegenhet. Vi var jo for lenge siden langt nordenfor den nordligste av de øer Nordenskiöld antyder. Mine optegnelser fra denne dag tyder også på sterk uvisshet: «Skulde det være de russiske karters – eller rettere Laptevs – Taimyr-ø, dette vi nu går langs med? og skulde den være skilt fra fastlandet ved det brede sund han har angitt, mens Nordenskiölds Taimyr-ø er det som Laptev har avsatt som
