Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/10

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er ikke korrekturlest
6


– –Bak skoddeveggen lå mytelandet. Der, i Nivlheim, tumlet rimtursene i sin ville lek.

Hvorfor drog vi stadig tilbake dit? Der nord i mørke og kulde stod Helheim, dødens bolig, hvor døds-gudinnen hersket, der lå Nåstrand, lik-stranden, – dit hvor intet levende vesen kunde ånde, ditinn søkte følge efter følge – hvorfor? For å hente døde hjem? – – likesom Hermod, da han red efter Balder? Nei, kunnskap for kommende slekter var det de hentet, – og vil du se menneskeånden i dens edleste kamp mot overtro og mørke, da les de arktiske reisers historie, les om menn som i tider da overvintring i polarnatten mer sannsynlig gav død enn liv, dog med flyvende faner drog ut til det ukjente. Ingensteds er vel viden kjøpt med større summer av savn, nød og lidelse; men ikke vil menneskeånden hvile, før hver plett også av disse strøk er lagt inn under mannefot, og hver gåte er løst deroppe.

Minutt for minutt, grad for grad har vi sneket oss frem med opbydelse av alle våre krefter. Dagen nærmet sig langsomt; men ennu er vi bare i gryingen, og fremdeles hviler mørket over store vidder der oppe om polen.

Våre forfedre, de gamle vikinger, var de første polarfarere. Det er sagt at deres ishavsferder har vært betydningsløse, siden de ingen varige merker har satt. Men dette er neppe riktig. Likeså visst som de senere tiders fangstmenn i sin stadige kamp med is og hav har vært bærere av vår forskning der nord, likeså visst er de gamle nordmenn, med Erik Røde, Leiv, og de andre i spissen, foregangsmenn for alle kommende slekters polarferder.

Minnes bør det, at likesom de var de første oseanseilere, så hadde ingen før dem optatt kampen med isen. Lenge før andre sjøfarende nasjoner endog hadde våget å forlate farvannet langs kystene, ferdedes våre forfedre på kryss og tvers i disse hav, opdaget Island og Grønland, og bebygget dem; fant senere Amerika, og var ikke redde for å sette tvers over det åpne Atlanterhav helt fra Grønland til Norge. Mangen dyst måtte de bestå med isen langs Grønlands kyster i sine åpne skuter, og mangen en bukket under.

Det som drev dem ut på disse ferder var vel ikke bare lysten til eventyr, skjønt den visstnok er et av grunntrekkene i vår folkekarakter. Det var også nødvendigheten av å finne nytt land for de mange