VED RONDANE OG SØLEN-FJELL
Juli 1916.
Farten fra de smilende Mjøs-bygder opp den lange Gudbrandsdal til Otta, byr ikke på mange overraskelser. Gårdene lyser vellstelte med den blinkende Lågen mellom seg. Livet går sin jevne, selvfølgelige gang i dal-bunnen. Skogen strekker seg passelig uthogd, opp liene på to sider mot kanten av snaufjellet, som skimtes øverst på brottet.
Men tar en fra denne ensformighet opp en sidedal, som den skog-kledde kløft hvorigjennom Ula bryter seg vei fra vidda, så er en snart inne i en ny verden.
Gjennom en ensom skog-dal bærer det oppetter langs elva, som foss i foss stuper seg utover mot klebersteins-mølla nede i bygda.
Etter at en er kommet gjennom en trang port i berget, vier dalen seg noe ut og blir flatere innover. De store, hvite terrasser langs dal-siden, med de vannrette lag, viser at det her en gang var en stor innsjø, vel ved slutten av Is-tiden. Nå er den tørret ut ved at elva har skåret seg fritt løp gjennom denne renna i berget, som vel var demmet opp av en morene,
