HØSTJAKT
Ormanbu, 24. september 1903
Det er en egen dragning ved en skogdal langt borte mellom fjellene, hvor enda ingen hare-los har ljomet mellom åsene. En stille verden for seg selv.
Jeg var kommet gjennom en slik dal, langt vest i her, en dag i fjor høst. Vi hadde vært etter rype opp i fjellet i skodda, Andres og jeg, og det var gått uheldig, — rypene trykket ikke, og forsvant i tåka når de lettet. Alt var vått og ekkelt.
Men så kom vi unner skodde-taket ned i denne dalen, hvor skogen sto så stille, mosen var så bløt og grønn, og hvor åen snodde seg fram gjennom den flate dal-bunnen med jevnt skrånende lier på to sider. Elgefar var det i myrene. — Så lunt og frodig, ingen stri, og intet slit.
Vi fikk fram nisten vår, strakte oss i blåbærlyngen unner en furu ved myr-kanten og så etterpå tok vi en røyk. — Jeg bare ønsket jeg hadde hatt hare-hunnen. Her var slik vakker skog-bunn. Losen måtte gå støtt, og lett var det å poste.
Siden dro den alltid denne skog-dalen der vest mot sol-nedgangen, og når jeg var oppe i fjellet —
