sikkert å stamme fra Harringtons kalosjestøvler, som står i gangen, og som hvem som helst kan ha benyttet sig av. Men det er altså på det rene at to mennesker i løpet av natten er gått fra den gamle hotellbygning over i den nye og tilbake igjen. De har røpet sig i og med at de har passert svalgangen, hadde de f. eks. lagt veien utenom, slik som jeg bad lensmannsbetjenten om å gjøre, så vilde vi intet ha kunnet konstatere, for veiene er hårde og frosne.
Det tredje viktige punkt er at jeg i ovnen i et av kjellerrummene over i den nye bygning fant en halvrøkt Bogdanof-cigaretthylse. Det var rent tilfeldig jeg kom over den, rummet var nokså støvet, men borte ved ovnen var der som et svakt avtrykk i støvet omtrent som om nogen hadde tatt et skritt like bort til ovnsdøren. Det var så utydelig at det som spor betraktet var helt verdiløst, men det bragte mig dog til å undersøke ovnen nærmere, hvilket jeg kanskje ellers ikke vilde ha bemøiet mig med. De andre skjenket ikke cigarettstumpen den fjerneste opmerksomhet, skjønt de ellers var ivrige nok.
Ennu ett må jeg referere, så vil du sitte inne med alle de kort, vi for øieblikket har på hånden. Fru Mohn kom til mig umiddelbart efter frokosten og trakk mig til side. Hun syntes at det var hennes plikt å nevne enkelte ting for mig, sa hun. Det var først og fremst noget med hensyn til «avdøde Maja», — som fru Mohn sa meget høitidelig. Hun var kommet til å tenke på at hun likegodt burde fortelle mig alt hun hadde lagt merke til. Skjønt en hotellvertinne nok kunde komme til å opdage ett og annet, som hun i sin almindelighet ikke burde la komme videre, så var det anderledes i et tilfelle, hvor der var begått en forbrydelse under ens tak. «Har De lagt merke til Iversen, politifullmektig?» hvisket fru Mohn hemmelighetsfullt.
«Iversen —, ja det er sant, Iversen,» sa jeg. «Ham har vi helt glemt å avhøre . . . .» Og så husket jeg at Iversen,
