svant, jeg blev igjen mig selv. For å ha noget å bestille foretok jeg en foreløbig undersøkelse av værelset, men det viste tilsynelatende intet spor, og jeg vendte igjen tilbake til det sted, hvor den ulykkelige pike lå. Jeg blev stående og se på henne. Det var ikke før falt mig inn at hun var så vakkert skapt, anklene var fine og spinkle, hendene røde, men små og velformede, hele skikkelsen var slank og fin og ungpikeaktig, den lå der som en knust porselensdukke, slått sønder og sammen av brutale, ubarmhjertige never og kastet vekk. Slik ser herjingen og ødeleggelsen ut —, en sår medlidenhet steg op i mig, ulykkelig hadde det vært det liv hun hadde ført, men hvem av oss hadde ofret henne en skygge av interesse, ennsi en tanke? Vi hadde betalt oss fra det med drikkepenger, hun angikk oss ikke, hvem av oss kjente henne! Hvor vi er følelsesløse og flotte, vi som har råd til å gå våre medmennesker forbi — det forekom mig plutselig som om det måtte være det største i verden å kjenne hvert menneske, å kjenne alle mennesker og komme dem imøte og stanse op ved dem. Og som jeg stod der og stirret på den spinkle, fine, søndertrådte skikkelse og den heslige, sorte blodpøl, svor jeg at jeg skulde finne morderen og kreve ham til regnskap, all min vilje skulde jeg sette inn på dette, jeg skulde ikke gi mig, før vi hadde ham bak lås og lukke, han skulde komme til å undgjelde for sin gjerning og bøte for den.
Jeg skal ikke referere alle de forholdsregler vi tok for å komme morderen på sporet og ikke berette detaljert om hvorledes vi gikk fra værelse til værelse og vekket hver enkelt av gjestene. Jeg skal ikke forsøke å skildre den forferdelse som grep dem, da de hørte om den nye ugjerning, hos flere var det likefrem et tilløp til panikk, de stod op og klædde på sig, de sa at de ikke vilde være en dag mere i dette uhyggens hus. Hvad vi ønsket å konstatere, fikk vi imidlertid bragt på det rene, alle gjestene var
