«Men vanten da, mann!» utbrøt Fink-Martens.
Jeg trakk på skuldrene.
Ved midnatt gikk vi tre over for å legge oss. Ute var det blitt koldt. Det var begynt å fryse på, det dryppet ikke lenger fra takskjegget. Igjen var det falt ro over stedet efter dagens bevegede hendelser, luften stod ikke lenger og skalv over takspiret. Men kanskje dirret uhyggesstemningen enn i hvert menneskesinn, som lå derinne bak de mørke vindusruter og forsøkte å gli søvnen og glemselen ivold.
Vi gikk gjennem den lange, mørke, halvåpne svalgang, som forbandt bygningene. Hist og her var den belagt med innføket, ishård og sammensunket sne.
Plutselig fikk jeg en idé. Jeg stanset op, strakte mig ut over rekkverket, skrapet skaren til side, fylte begge hender med løs sne og strødde de frosne korn tett utover et bredt belte i svalgangen. Flere håndfulle strødde jeg slik henover gulvet. Lensmannsbetjenten hjalp mig.
VIII
virvar av spor, men kun ett av dem
er det ene rette.
Mandag d. 30. mars 1931. Grått, tungt, trist. Som igår, men kjøligere. Jeg våknet sent efter en blytung søvn i de første morgentimer og lå litt og forsøkte å gjenkalle i erindringen alt som var hendt. Men den tunge, bevisstløse søvn hadde gjort sin gjerning, min hjerne var slapp, usmidig og upålitelig, jeg var uoplagt og trett og hadde mest lyst til å bli liggende dagen over.
Og allikevel var det om natten hendt noget, som burde kunne gi mig virkelyst.
Da jeg gikk tilsengs, fikk jeg ikke sove. Det ene billede
